Jeg var på Røros, det idylliske verdens arv stedet. Søndagen våknet jeg med feber, men jeg var bestemt på å reise uansett. Man sier ikke nei til en jobb på grunn av litt feber. Jeg satte meg på toget og tok fatt på den lange togturen (som innebar noen VY komplikasjoner, men jeg skal lage et eget reiseinnlegg om både fly og VY).
Fortelleren Kirsti Sæter har hatt mot til å lage «Røros fortellerscene» og slike tiltak støtter man med full pott. Togturen var kald og det var enda kaldere å komme fram og det eneste jeg tenkte på var å få meg litt søvn før jeg skulle fortelle.
Kirsti, med all sin tålmodighet, fraktet meg til stedet hvor jeg både skulle fortelle og sove og jeg fikk lagt meg under en stor dyne i et lavt og fredet rom. Jeg tok en paracet og fikk den søvnen jeg trengte.
Det kom en pen, liten flokk med mennesker og fylte opp det idylliske lokalet jeg skulle fortelle i. Det ble servert Røros hakk som sto til mitt program, jeg fortalte «litt av hvert». Jeg kunne nok ha vært mye mer på hugget og vært bedre timet, for jeg kjente feberen prikket under huden og gjorde meg litt sløv i kantene. Men jeg kom meg igjennom. Så ble jeg med Kirsti til hennes hjem, hun bor jo i et museum, og spiste ostesmørbrød og skravlet, som seg hør og bør. Det er idyllisk der, skulle gjerne ha bodd der selv, om jeg hadde kunnet. Jeg kan ikke, havet er for viktig for meg.
Så våknet jeg mandag morgen og det snødde. Jeg fikk samlet meg og reist hjem.