Det nærmer seg og er man ikke lenger scenedyktig?

Ja, da nærmer det seg fortellerfestival og det er nesten så man ikke kan ta det alvorlig, for det er så lenge siden, eller føles så lenge siden man var i denne situasjonen. Det er dessuten så mye som tar bort fokus fra det som er greia. Dessuten blir det ikke en vanlig fortellersituasjon. Det blir en ren digital fortellerforestilling, hvilket er noe annet enn det denne forestillingen er beregnet på.

Likevel, forestillingen får mer og mer form. Nå har jeg også muligheten til å skape kroppslige posisjoner, men Covid19, isoleringen har fått uheldige konsekvenser, jeg kjenner at kroppen ikke henger med, den reagerer for langsomt, som om det må gå via hjernen for den har mistet sin sceniske performative vane. Så fort kan det altså gå før man ikke er scenedyktig. Jeg er heller ikke god på å øve alene, ikke før det gjelder, dessverre. Uansett, jeg ser fram til å fortelle sammen med Kristin Bolstad.

Akkurat nå sitter jeg på kontoret. Jeg prøver å være her en gang i uken, vanne blomster og få arbeidet konsentrert, for det er ingen andre her. Og tenker man smittevern, kan jeg si at jeg bor bare et par minutter unna, så det er ikke snakk om at jeg vandrer i mobil smitte.

Jeg kommer til å ta meg litt fri fra blogging, for hvor lenge vet jeg ikke. Det blir iallfall en uke. Jeg kommer tilbake. Jeg vet at jeg ikke kan la være.