(India)

Det var engang en gjerrig mann som giftet seg med en gjerrig kvinne. Dette sparsommelige ekteparet fikk en sønn som var deres store glede. Ekteparet var så gjerrige og små på det, at de ikke engang kostet på seg å tygge en hel nøtt. De kunne suge forsiktig på nøttas ene side, så vaske den og legge den forsiktig vekk til en senere høytidsanledning. De spiste såpass at de beholdt livet, men det var også alt. Stadig klaget de til Gud og spurte han om hvorfor han hadde gitt dem mager som de måtte fylle så mange ganger hver dag.

De hadde en hemmelig skrin i det rommet hvor de ba. Deres plan var å fylt dette skrinet med mynter innen deres sønn var nådd voksen alder. Kona dyrket agurker, men hun ergret seg over størrelsen på agurkene i hagen. For hadde de vært dobbelt så store, så kunne familien hadde hatt dem til middag over to dager. Når hennes mann ba henne om å bære et eller to av de smykkene hun hadde fått til sitt bryllup, kunne hun si: ”Hva, er du gal? Hvis jeg bærer dem, så vil jeg slite dem ut. Og hvem taper på det? Du og jeg.” Og mannen, han berømmet sin kone for hennes visdom.

I årevis var det ikke et menneske som kom som gjest hos ekteparet. Og det var de fornøyd med, for de hadde verken mat eller drikke å sløse bort på noen gjester. Men en regntung dag skjedde det noe. Ekteparet hadde stengt vinduer og dører godt, da det plutselig banket på deres dør. Mannen åpnet opp og inn kom en hellig mann som mumlet: ”For et forferdelig vær, for et forferdelig regn.” Så snart han var kommet innenfor, lukket han døren bak seg og priset ekteparet. ”Dere slike gode mennesker. Jeg kunne ha blitt forkjølet og tatt døden av det. Dere tok meg inn og reddet livet mitt.”

Ettersom han kom inn som en våt hund, rant det av han over hele huset. Kona sa: ”Det er vel og bra. Men du gjør hele huset vått.” Og mannen tilføyde: ”Hva skal vi gjøre hvis huset blir for fuktig og veggene vil mugne”. Den hellige mannen bekymret seg ikke. Han sa: ”Det vil ikke skje. Og tenk, en hellig mann som meg i dette huset. Hvorfor vasker dere ikke gulvet med dette vannet og gjør det rent og hyggelig?”

Mannen kunne ikke utstå den fremmedes inntregning: “Vi vet ikke ennå hvorfor deres helligdom er her?”, sa han ganske uhøflig. Den fremmede sa: ”Hva gjør en hellig mann i et slikt troende hus som dette? Det er meget vanskelig å finne virkelige troende som dere selv. Dere er to av tusen. Det er på grunn av dere at hellige menn overlever. Uansett, nå er det på tide med middag. Dere kan gi meg litt mat. Så kan du bre ut en matte. Den kan jeg ligge på og så er jeg vekk i morgen tidlig. Gode sjenerøse mennesker som dere selv er meget meget sjeldne. Jeg vil heller ha et glimt av deres søte ansikter, enn å dra på en pilegrimsreise til Kashi.”

Det så ikke ut til at han ventet noe ja eller nei fra dem. Paret sto der med åpne gap. Han la ikke engang merke til dem. Han tok av seg sine våte klær, vrengte og vridde dem, og hang dem til tørk på en knagg. Han tok til med en tørr skjorte og en dhoti fra verten, og tok dem på seg. Så satte han seg på en stol uten et ord om unnskyldning. Han ba den forvirrede verten om å sette seg ned på den andre stolen og spurte kona: ”Skal du ikke gjøre ferdig maten snart?” Mannen satte seg ned med munnen fortsatt åpen. Hans kona begynte å lage mat. Hun hadde noe ris til overs fra et tidligere måltid. Hun antok at dette ikke var nok og laget mer. Hennes plan var å servere ris resten til gjesten og den ferske varme risen til mannen. Hun var så ivrig etter å gjøre det at hun glemte seg helt bort, og serverte mannen ris resten og gjesten den nykokte. Den hellige mannen nøt og åt alt, og ba stadig om mer chutney, mer ghee og mer av mer. Hun kunne ikke hjelpe seg selv, men serverte det han ba om, til stor forbauselse for mannen som kjente henne bedre enn som så. Gjesten snakket ustanselig gjennom hele måltidet. Etterpå slappet han av i stolen og gjorde ære av hennes mat. “Hvilken vidunderlig kokk du er. Det var som ambrosia. Krydderet, sammensetningen.”

Kona spiste det lille som var igjen av måltidet, og kom ut av kjøkkenet helt utkjørt. Den hellige mannen henvendte seg til begge: ”Som jeg sa, vi finner ikke troende som dere hver dag. Jeg er glad for deres gjestfrihet. Så fornøyd er jeg at jeg gir dere tre ønsker. Be om hva dere måtte ønske dere!” Nå forandret ansiktene til de misfornøyde ekteparet seg, de strålte opp. Mannen falt ned ved gjestens føtter og sa: ”Herre, vær så snill, måtte alt jeg tar i bli til en haug med sølv rupees!” Den hellige mannen ba han først om å fjerne seg fra hans ben. Når dette var gjort sa han: ”Oppfylt!”. Mannen strakte frem hånden og berørte ting rundt seg, og de falt ned med klang fra mynter. Hans glede kjente ingen grenser. Han hoppet opp og ned, berørte alt han kunne se, forandret alt til mynter. Kona falt nå ned ved den hellige mannens føtter, hun tenkte på agurkene i sin lille hage og sa: “Måtte alt jeg berører vokse så langt som en meter.” Den hellige mannen sa raskt: ”Slipp beinet først”, han frigjorde seg selv og sa: ”Så er det gjort!”

Alt hun berørte, vokste en meter langt. Hun gikk inn på kjøkkenet og rørte på chilliene. De ble en meter lange. Hun rørte agurkene og de også ble en meter lange. Hun rørte ved alt hun hadde lyst til og gjorde det langt.

I det samme våknet hennes sønn av all bråket og begynte å gråte. Moren løp lykkelig mot han og tok i hans nese, sa: ”Min raja”. Hans nese vokste en meter lang. Hun skrek, forferdet over hennes sønns merkelige utseende. Når mannen løp inn, prøvde sønnen å reise seg, men han klarte ikke å bære vekten av nesa i ansiktet. ”Å min stakkars sønn”, sa han og plukket opp sitt barn, som i det samme ble forvandlet til en haug med rupees. Mannen og kona forsto at de hadde dummet seg ut. De løp gråtende til den hellige mannen, som var nøye med å holde seg på avstand. De ba han: ”Vær så snill, gi oss vårt tredje ønske nå:” ”Hva ønsker dere?” ”Vi ønsker at alt blir som det var. Vær så snill fjern våre to første ønsker.” Den hellige mannen sa: ”Det er gjort!”. I det samme kunne de høre barnet leke. Chilliene og agurkene skrumpet inn. Haugene med klingende mynter forsvant og ting ble som det hadde vært før. Da mannen og kona snudde seg, var ikke den hellige mannen å se. De sa: ”Det var virkelig Gud selv som kom for å lære oss en lekse”. Fra da av ga de opp sitt sparsommelig liv og levde lykkelig.

Comments

comments