Det med å være misfornøyd eller en verdig konge

Det er jammen ikke lett å bli fornøyd, er misfornøydheten en drivkraft i livet? Eller gjør man seg selv til et offer for det som ikke er som det burde være? Ja, det er et problem å balansere seg selv mellom «tilfredsen» og det at ting burde være så mye bedre. Froskene i følgende fortelling fikk det ikke til.

I et sumpområde, i en dam, bodde det noen frosker som mente at de trengte en konge. Så langt i livet hadde de klart seg helt fint uten en konge, men nå fikk de altså for seg at de trengte en konge. De sendte en budbringer til guden Jove (Zevs) og ba om å få en konge som kunne herske over dem.

Jove forsto at froskene ikke helt hadde tenkt igjennom denne saken og han ga dem en konge som ikke kunne skade dem. Han kastet ned en trestokk i dammen. Plasket skremte froskene, og de gjemte seg for kong trestokk. Men etter en stund merket de at deres konge ikke beveget seg, de overvant sin frykt og satte seg på trestokken. Og ettersom de forsto at de ikke hadde noe frykte, begynte de å forakte sin nye konge. Slik kunne de ikke ha det. De sendte et nytt bud til Jove med bønn om en ny konge.

Jove sendte ned en ål. Froskene var veldig fornøyde, for de var sånn passe redde for kong ål. Men ettersom tiden gikk, forsto de at ålen var harmløs. Froskene fryktet den ikke og mistet all respekt for sin nye konge.

De sendte sitt tredje bud til Jove og ba om en konge som var verdt det. Dette ble for mye for guden. Han ergret seg over deres dumskap. «Jeg skal gi dere den kongen dere fortjener», sa han. Så sendte han ned en stork.

Straks froskene kom til overflaten for å ønske den nye kongen velkommen, grep kong stork dem i sitt lange nebb og slukte dem. Den ene etter den andre stakk hodet sitt opp og den ene etter den andre ble slukt. Han var virkelig en konge dem verdig!