Det kulturelle minnet er i følge Vesteinn Olason i kapitellet «Dialogues with the past» et begrep for den kunnskap som påvirker væremåter og erfaringer i et samfunn og som har blitt repetert som en sosial praksis gjennom generasjoner. Når et individ reflekterer over sine egne handlinger, fører den enkelte en slags indre dialog med det kulturelle minnet og kan avsløre endringer i forhold til det kulturelle minnet. Konfirmasjon kan for eksempel være et eksempel på dette.
Det kulturelle minnet bærer med seg kollektive referanser til fortiden og får to funksjoner, i følge Laura Sonja Wamhoff i «Strategies of remembering». Det er det biografiske minnet som fungerer som en hverdagslig organisering og så er det konstruksjon av det fortidige som gir en følelse av tilhørighet. Innenfor det kulturelle minnet, framhever Agnes Arnorsdottir det hun kaller for det liturgiske minnet. Dette er utviklet for å minnes de døde, spesielt de som er helgener.
Minnet er noe privat, men det viktige er at det får en funksjon gjennom å være performativt, i den forstand at språket brukes for å endre, og ikke kun «minnes». Skaldene er utøvere av minnet, hvor man kan se at innenfor den norrøne diktningen formidler de for å gi fortiden en ordning for igjen å legitimere autoritet.
Det er ikke samme som i dag, når en forteller formidler det norrøne performative, så er det for å gi fortiden et rom i samtiden. Når jeg forteller, så ønsker jeg å skape en refleksjon over noe i dag. Jeg forteller ikke norrønt innenfor en romantisering av middelalderen, slik å opptre på «tidsriktige» festivaler eller lignende. Det er viktig for meg at jeg framstår med noe musealt, selv om jeg ikke er i mot at andre gjør det. Dette fører til at jeg ikke går tilbake for å føre inn endringer i fortellingen, det vil si jeg skaper en ny orden i det fortidige materialet for nettopp å ikke legitimere autoritet.