Dissa dataene blir analysert raskt, slik at neste gang jeg åpner et vindu til den virtuelle virkeligheten, har den blitt enda mer tilpasset meg, basert på de sporene jeg har lagt igjen, slik at jeg skal føle meg hjemme, føle at noen forstår meg.
Du har kanskje et medlemskort, et slags bevis på at en butikk, en forretning, ønsker et nært forhold med deg som kunde, det bygges opp et lojalitetsforhold. De følger din strategier og vaner. Handler du på nett, kan du få en handleliste over hva du handlet sist, du skal slippe å planlegge, noen husker det for deg.
Du trenger ikke lenger å huske bursdager, bryllupsdager, merkedager, FB gjør det for deg. Du trenger ikke å tenke på gave, nei, for FB har lagt det tilrette for at du kan donere bort gaver, og på den måten få enda mer info om deg. Det er pluss, pluss for alle andre enn deg. Ditt minne har blitt industrialisert.
Du er en «node»: nodes reer to individual users and edges to the so-called friendship relations between users (Kinsley). Dine handlinger danner grafer i relasjon til andre grafer, du er et mønster. Et minne er et mønster, mønsteret er der for at vi skal huske. Men nå trenger vi ikke lenger å bruke for hjernekapasitet til å huske. Men om vår identitet er avhengig av vår hukommelse, hva skjer med identiteten når vi ikke lenger trenger å minnes?
Bibliography
Kinsley, S. (n.d.). Memory programmes: the industrial retention of collective life. Cultural Geographies.