Det holder ikke med ett

Nei, når jeg sitter der om kvelden foran en eller annen serie å glo på, etter å ha gått de få skrittene fra et hjemmekontor, eller den delen av leiligheten man øver i og til sofaen, da holder det ikke med ett, men fire strikketøy. Det er fordi jeg på den ene siden hater systematiske rutiner, samtidig som jeg er avhengig av dem. Jeg er fryktelig glad i å starte på noe, men gjennomføringsevnen er fylt med mange selvpålagte hindringer. Så for møte meg et sted sånn midt på, kjører jeg på med nye strikkeprosjekter, som jo tar betydelig lenger tid å fullføre, men som i det minste holder meg gående i noe taktilt.

Utfordringen med å bo midt i byen, er blant annet at jeg kan ikke gå rett ut i en hage å måke eller plante når den tiden kommer, så alt midt behov for å oppnå en prosaisk mestringsfølelse blir lagt i strikkeprosjektene som nå ligger i en sort stol i påvente av avsluttet arbeidsøkt og begynnende fritid.

Det som ligger i stolen og venter på å bli ferdig, er en oransje jakke jeg faktisk gleder meg til å blir ferdig med, strikkemønsteret lover iallfall noe livat. Rosa ullstillongs som jeg håper blir ferdig mens det ennå er noen kuldegrader. Et rosa skjørt som jeg ikke aner hvordan vil bli fordi det er feil garn til feil mønster, men det var garn på salg som ikke klarte å vri meg unna. Og ikke minst en gul genser som har et garn som er umåtelig godt å strikke i og forhåpentligvis like god å ha på seg. Det endelige strikkeverket, det jeg først blir ferdig med og selvfølgelig de andre skal få sin fulle oppmerksomhet her på bloggen den dagen jeg faktisk har fått fullført dem. Imens for jeg gjøre det meste ut av prosessen.