Galgenhumor med mer eller mindre substans kommer fram, som bilder av den meksikanske ølen med samme navn som tidens pandemi, vitser som: «Om jeg er i karantene i fjorten dager med familien, kan jeg forsikre deg om at det er ikke koronaen som tar livet mitt» eller «de sa at maske og hansker holdt når du gikk i butikken. Tull. Alle har jo klær på seg.»
Døden er inkludert i den groteske realismen, slik Bakhtin beskriver den. Den groteske realismen en paraply for det grenseløse og handler om å spise, drite, nyse og elske. Kroppen er i fokus og døden er også en naturlig del av grotesk realisme, da det tilhører naturens anliggende. Grotesk realisme har ikke, slik klassisk realisme har, faste og skarpe former mellom menneske og natur. Her finnes blanding av plante – dyre og menneskelig former, det flyter over i hverandre. Grotesk realisme har utspring i middelalderens karneval. Et av prinsippene for den groteske realismen, er livets materielt – kroppslige prinsipp, det er kroppen som spisende, drikkende og elskende og det kosmiske, det sosiale og det kroppslige utgjør et hele.
I den groteske realismen er degraderingen et fremmet trekk, alt som er åndelig ideelt og abstrakt blir ført ned til et materielt kroppslig plan, hvor det framstår som en enhet. Dette for også en topologisk konsekvens, jorden blir det sentrale, det er her det fornyende foregår.
Kroppen er en uferdig da den stadig skaper og endres. Det groteske er å feire friheten og den uoffisielle sannheten, folkets sannhet, i den forstand at det bryter med det politisk korrekte. Middelalderens offisielle kultur, hevdet Bakhtin, var dominert av forbud, vold, begrensninger og frykt og ydmykelse. Bekjempelse av frykt skjer gjennom latteren. Den groteske realismen tilbyr en mulighet til å forkaste det konvensjonelle og etablerte sannheter, det blir degenerert for en ny orden.
Galgenhumoren er med på dempe vår frykt.
Den følgende fortellingen er kanskje ikke så grotesk i en forstand, men det er nok en av de mer kjente fortellingen fra Dekameronen. Den er vulgær, kanskje mest fordi den kvinnelige protagonisten er gjort veldig uskyldig.
Djevel og helvete (Boccaccio, 1934)
Italia
Dette er kanskje den mest fortalte fortellingen fra Dekameronen. I samlingen blir fortellingen kalt for den “tiende historien”. Dekameronen er mest kjent for sine vovede fortellinger, skjønt det finnes mange andre fortellinger der også. Både i Dekameronen og i Straparola, en annen samling, omhandler rammefortellingen mennesker som har flyktet fra byen i frykt for pesten. For å få tiden til å gå forteller de hverandre fortellinger. Dekameronen er Giovanni Boccaccios hovedverk, og samlingen ble sannsynligvis fullført 1353.
Der levde en rik mann med en eneste, men vakker datter. Idet denne fortellingen begynner, var hun en ung og naiv jente. Hun tilbrakte mye tid i lag med kristne mennesker og hørte ofte om deres tro og hvordan de henga seg til Gud. Derfor spurte hun om hvordan hun best kunne tjene Gud, og hun fikk som svar at den aller beste måten å gjøre dette på var ved å fjerne seg fra alt av verdslige og materielle goder og gjøre slik eneboerne gjorde, å trekke seg bort til et stille liv.
Vår unge kvinne tok dette bokstavelig og dro ut i ørkenen. Etter hvert fikk hun øye på en stusslig hytte, og der fant hun en hellig mann. Han på sin side ble overrasket over å se den unge kvinnen der og lurte på hva hun søkte. Hun var kommet for å tjene Gud, og hun lette etter noen som kunne lære henne hvordan. Den religiøse mannen så at hun var ung og vakker og var redd for at djevelen skulle friste han, så han skrøt at hennes iver, ga henne noe vann og røtter og ville epler og dadler og sa: “Datter, ikke langt herfra bor det en mann som nok kan hjelpe deg bedre enn det jeg kan.” Og med det gikk hun videre.
Den andre eneboeren rådga henne på samme måte som den første, og hun dro videre til hun kom til en relativt ung eneboer, meget from, og hans navn var Rustico. Hun gjentok sin søken. Han tenkte at hun selv ville være en utfordring for han, derfor tok han henne inn i sitt enkle rom. Om natten laget han en seng av palmeblader til henne og ba henne legge seg ned for å hvile. Fristelsen lot ikke vente på seg, og han kjente en sterk trang mot henne, så sterk at han ikke maktet å kjempe imot. Han ga opp kampen og erkjente det for seg selv. Han la vekk sine hellige løfter og bønn, han lot tankene kretse rundt hennes ungdommelighet og skjønnhet. Deretter tenkte han på hvordan han kunne få lettet eget trykk uten at hun fattet mistanke om hans synd. De samtalte litt, og han fikk rede på at hun egentlig ikke kjente så mye til religion og menn og var like uskyldig som hun så ut som. Han begynte å klage og fortelle om djevelen, som var den største fiende, og den beste måten hun kunne tjene Gud på var ved å sende djevelen til helvete, slik herren bød dem å gjøre. Hun lurte på hvordan dette kunne gjøres. “Det skal du få lære snart”, svarte han. “Bare gjør det du ser meg gjøre.” Han tok av seg de få klærne han bar og eide, og sto framfor henne helt naken. Jenta gjorde det samme. Deretter falt han på kne som om han ville be, og hun knelte framfor han slik at de satt ansikt til ansikt. Da dette var gjort, var Rusticos begjær enda større, ildnet opp av hennes skjønnhet og synet av henne. Og kjødets oppstandelse viste seg for henne. Hun forsto ikke hva dette betød, og Alibech, som hennes navn var, spurte: “Rustico, hva er det du har der foran som stikker slik ut, jeg har det ikke.” “Kjære deg”, sa Rustico, “dette er djevelen jeg har fortalt deg om. Ser du hvordan han plager meg.” “Gud være lovet”, sa hun, “jeg ser at jeg er mer velsignet enn deg. Jeg har ikke denne djevelen.” Rustico svarte: “Du snakker sant, men du har en ting som jeg ikke har, nemlig dets hjem.” “Hva er det?” lurte Alibech på. Rustico sa: “Du har helvete, og jeg skal fortelle deg at det er min tro at Gud ga deg dette for å helbrede min sjel. For om du synes synd på meg på grunn av problemet med djevelen og lar meg plassere han i helvete, da vil du trøste meg og på samme tid tjene Gud, som jo er det du har kommet for.”
Jenta, som ikke mistenkte noe, svarte: “Min kjære far, i og med at jeg har helvete, så la det skje slik du ønsker.” Han la henne ned på en av madrassene og viste henne hvordan den forbannede skulle fengsles. Jenta, som fram til da ikke hadde noen erfaring med djevelen og helvete, følte en smerte ved første forsøk som fikk henne til å si: “Far, djevelen må virkelig være gal, og en fiende av Gud, for han skader helvete hver gang han presses inn.” “Min datter”, sa Rustico, “det vil ikke alltid være slik.” Og for å være på den sikre siden, lot de han få gjennomgå i helvete hele seks ganger før han ga seg og hang med hodet. I de påfølgende dager steg han stadig og mange ganger, og jenta underkastet seg hver gang, og etter hvert begynte hun å like denne aktiviteten og sa stadig: “Jeg skjønner nå hva folk har sagt, at det å tjene Gud er en sann glede, for jeg har aldri gjort noe som kan gi meg en slik glede. De som ikke tjener Gud, er sannelig tåpelige.” Ofte ville hun komme til Rustico og si: “Far, jeg har kommet for å tjene Gud, så ikke stå der og heng. La oss føre djevelen til helvete.” Og når dette var gjort, ville hun spørre: “Rustico, hvorfor vil han ut av helvete? Om han bare kunne være der frivillig, slik helvete ønsker å gripe og holde han, ville han sikkert aldri i det hele tatt komme ut.”
Ved å stadig mase på Rustico om at de nå måtte tjene Gud, fikk hun Rustico til å skjelve av kulde der en annen mann vil ha svettet. Han måtte fortelle henne at det ikke alltid var slik at djevelen skulle i helvete hver gang han syntes, bortsett fra når han løftet hodet i stolthet. Når han hang, var Gud fylt med nåde, og himmelen trengte fred. På den måten fikk han stagget henne for en stund. Men hun, da Rustico ikke ropte på henne for å putte djevelen i helvete, sa en dag: “Selv om djevelen er straffet og ikke lenger plager deg, så gir ikke mitt helvete meg fred. Du vil gjøre en hellig handling om du lager litt ro i helvete.” Stakkars Rustico, som levde på en diett av urter og vann, kunne ikke svare, og han sa at for å roe ned helvete trengtes det mange djevler, han hadde gjort det han maktet. Til enkelte tider kunne han tilfredsstille henne, men det var så sjelden at det var som å fôre en elefant med peanøtter. Jenta trodde at hun tjente Gud så godt som hun burde, og hun grublet en del.
Mens denne kampen mellom djevel og helvete pågikk, omkom hele Alibechs familie i en brann, og hun ble den eneste arving. En mann ble sendt ut for å finne henne, i den tro at hun fortsatt var i live, og da han fant henne, måtte hun kreve sin arv. Til Rusticos lettelse og mot jentas vilje brakte den unge mannen henne tilbake til byen og giftet seg med henne. En dag kom hun i snakk med kvinner som lurte på hvordan hun hadde tjent Gud i ødemarken. Hun svarte at hun hadde tjent han ved å putte djevelen i helvete, og at hennes mann hadde virkelig syndet ved å fjerne henne fra denne oppgaven. De lurte på hvordan dette skjedde, og med ord og gester forklarte hun hvordan det foregikk. Kvinnene lo hjertelig og sa til henne: “Sørg ikke, vårt barn, dette kan også gjøres her. Din mann vil gjøre et godt arbeid.”