I disse ”fake news” dager trodde jeg kanskje at ryktene ikke lenger har noen funksjon i det offentlige rom. Sosiale medier er jo bildestyrt og rykter er ordspor som ofte ikke kan styres av bilder og jeg ville tro at sosiale medier kunne erstatte ryktene med et annet begrep. Uansett jeg gjorde et søk på nettet og at ryktene går er fortsatt levende. Spesielt så jeg mange unge som uttaler seg som for eksempel ”Det er går rykter om meg på skolen….”

Når tradisjonelle kanaler for nyhetsmedier ikke dekker vårt behov for siste nytt, oppstår ryktene. I følge folkloristen Velle Espeland er ryktet en «munnleg tradisjon i kortform» (s. 147). Ryktet gir seg ut for å være sant, men verken den som formidler ryktet eller den som mottar det, tror egentlig på ryktet. Et rykte næres av sin prosess, det forbedres, omskapes så lenge prosessen varer og når prosessen opphører, opphører også ryktet (s. 147).

Et rykte lever av at noe er aktuelt og av motsetninger, om motsetningene blir borte blir også ryktet borte. Men på en annen side, ikke alle rykter blir borte, de får en lavere kommunikasjonsfrekvens og dukker opp innimellom. Generelt kan man si at ryktet i begynnelsen har sitt preg av å bestå av en rekke data, men gjennom en prosess får det mer episke trekk, som et folkelig behov for å skape en god fortelling, som fjæren som ble til fem høns.

Ryktet næres av jevnlige møter mennesker imellom, vi går tomme for å prate om noe og et rykte dukker opp for fortsatt å nære det fellesskapet vi har. Jeg har møtt mitt eget rykte noen ganger. Jeg husker en forteller kastet et rykte i ansiktet mitt da jeg trådte ut av et arrangement som medarrangør. ”Ja, du er jo kjent for å være dårlig på samarbeid og å sette i gang ting uten å fullføre dem”, sa hun snurt. Jeg gikk ikke inn for å motbevise ryktet, kanskje hun hadde rett. Og hvordan skal man kunne motbevise rykter? Man får bare stole på at ryktet dør av seg selv. Jeg møtte et annet rykte i Canada hos vertinnen jeg bodde hos, hvor det ble sagt at jeg var vanskelig å ha med å gjøre på festivaler. Det ryktet satte meg litt ut, jeg har alltid sett på meg selv om en som faktisk stiller opp på ganske dårlige betingelser festivalene bidrar med. BORTSETT fra et sted og det er jo nok til å sette ryktet i gang. Dette gjelder festivalen i Roma, hvor jeg ved tilfeller har sagt tydelig fra om mangler jeg mener festivalen må rette opp i. Dette har altså gitt meg et rykte om at jeg er en heller vanskelig festivalforteller. Likevel inviterer Romafestivalen meg tilbake år etter år, også i år.

Jeg tror dessverre at rykter er et vedheng vi må ”akseptere” der vi ferdes i møte med andre.

Comments

comments