”Sitter du her nå?”. Døren min var åpen, det er den nesten alltid. rommet mitt er lite, derfor er døren åpen. Da føles det større. Men der sto hun, velmenende og medfølende, så fortalte hun om da faren hennes døde og hvor lite funksjonell hun hadde vært den gangen. Jeg lurte på om jeg skulle fortelle om da min far døde, det gjorde meg ikke noe særlig. Men det er en helt annen historie, med sin egen oppbygging. Men at jeg var i arbeid med et meget, meget sykt barn var noe andre ikke hadde maktet. Bare så det er sagt, min sønn som er rammet er kreft er nesten 30 år. Det har både sine fordeler og ulemper. Ulempen er at man har ikke krav på innsyn og kan ikke delta fullt ut slik man ønsker som foreldre. Vi har nå levd med en uvisshet i over et år, inne imellom gode nyheter, men stort sett dårlige. Det er absolutt en utmattende prosess.

Men det som plager meg mest er to ting. Det ene er at det finnes en tilsynelatende mal på hvordan man skal håndtere en slik prosess. Omgivelsene er ekstremt medfølende og ber deg ta vare på hva man nå enn skal ta vare på og du føler deg nesten umyndiggjort. Det andre er konstant påminning av hva som foregår gjennom eposter, SMS og direkte kommunikasjon: ”Hvordan går det?”, ”Tenker på dere”, egentlig vil jeg skrike rasende ut: ”LA MEG FOR FAEN VÆRE I FRED!”. Det kan jeg jo ikke, for det jo tegn på at man bryr seg. Men det plager meg, disse gjentatte ordene stadig skal minne meg om at livet er jævlig og egentlig burde jeg gråte konstant. Jeg er i en unntakstilstand og egentlig ønsker jeg kun tegn på at livet uansett går videre.

I april har jeg en liten jubileumsforestilling om døden og da skal folkeeventyretHanen som falt i bryggekaret” være en av fortellingene. Den tar for seg en sorgreaksjon som går av skaftet og tar det nesten hinsides, slik at det hele blir komisk. Du kan finne flere internasjonale varianter av regleeventyret her.

Fortellingen åpner med at hannen drukner i et kar med juleøl. Dette motivet har du også i kongesagaene:

Feig var de sagt
at Fjølne var,
i garden hans Frode
han fekk de kjenna.
Der var han lagi,
at log aat mjødhorn
hans bane vart
i vindlaus sjø

Det forteller at Kong Fjolne i besøk hos Frode faller ned i et mjødkar og drukner.

Ølet rammer fortellingen inn, hanen og høna brygger øl som hanen drukner i og hele sorgprosessen avsluttes med gravøl.

I store norske leksikon står følgende om gravøl:

Gravøl, gjestebud som i gammel tid i Norge gjerne ble holdt sjuende dag etter dødsfallet og derfor kalles sjaund (av norrønt sjau, 'sju'). Til gravøl måtte alltid grannelaget bli innbudt, og det ble sett som en plikt å møte frem. Gravøl skulle likesom andre gravferdsriter føre den døde trygt over til de dødes verden og dessuten hindre ham i å gå igjen. Gravølet var ikke egentlig noen sørgefest; det var tvert imot meningen at man skulle være lystig og glad, for at avdøde skulle få bedre ro og hvile. Gravølet var forbundet med arveølet, hvor den avdøde odelsmanns arving høytidelig overtok styret av ættegården. I boken “Vårt møte med døden” av Einar Hovdhaugen fortelles det at gravølet er en skikk fra førkristen tid, man vet ikke riktig hvordan det gikk for seg, utover at arvølet og gravølet gikk hånd i hånd. Når noen døde skulle jo andre overta. Det lå store omkostninger i å arrangere et gravøl, det var mye mat som skulle serveres og alle skulle inviteres.

Særtrekket ved denne fortellingen er jo at sorgen tar helt av, natur og gjenstander og mennesker føler med høna som har mistet sin mann til alkoholen. Verden blir snudd opp ned og på den måten uttrykker det noe burlesk. Burlesk i litterær betydning kan sies å være en grotesk imitasjon av det som er høyverdig eller patetisk. En annen assosiasjon man får er gråtekoner: ”De sitter indtil 8 i tallet, omkring kisten i sin egen baat. Deres dragt er sort med hvite, nonneaktige hodeklær. Man kan høre deres jammer paa avstand, mens farten gaar sagte over vandet. Naar de stiger i land, tiltar deres klagehyl. De graater virkelige taarer; thi det er deres fag, og denne embedsmæssige sorg har gode sportler. Disse gamle kvinder har en egen stil i hændervridninger og gebærder.” (Kilde Ørnulf Hodne, Norsk folketro)

Og det hele, altså fortellingen, avsluttes like brått som det begynte.

Comments

comments