Da jeg vokste opp, på Hvaler, så biblioteket ut til å være en evighet unna. Det var på en annen øy, men bokbussen kom. Den stoppet på tunet til en bonde og av en eller annen grunn forbinder jeg det med mørketid. Det var jo i blåsende høst og mørk vinter, stort sett uten snø, jeg leste bøker. Og stort annet var det ikke å gjøre, på en liten øy.

Innimellom var jeg eller vi, mine søsken og meg, heldige og vi fikk besøke biblioteket i Fredrikstad, det var som et slott. Massivt stort for oss som ikke hadde slike bygg på øya, som nevnt over, kun en bokbuss. Men det var også et sted jeg fryktet. Det hendte at vi ikke fikk levert bøkene tilbake i tide, og redselen omsluttet meg. At jeg ikke hadde levert bøker tilbake i tide var jeg sikker på omsluttet meg som en syndig aura, i hvert tunge skritt jeg tok bar jeg med meg byrden av ikke leverte bøker. Det var spesielt en bok som har blitt med meg som fortellerkunstner i ettertid – Bringsværd bok om Minotaurus, eller Minotauros som den heter hos han. Jeg husker fortsatt hvor boken sto i hyllen og jeg husker ensomheten mellom linjene. Det var jo ikke guttens feil at han ble et monster, like lite som det var min feil at jeg ikke turde å snakke med noen.

Som voksen har jeg besøkt flere folkebibliotek og det har hendt at jeg har fått gå inn i det aller innerste. I et slags hemmelig bakrom, noen hyller eller skap med bøker som ingen lenger låner, lokale fortellinger. Og der har jeg funnet noen fantastiske fortellinger som fortellingen om prinsessen med den lange nesen, eller Sip Sip Silje Løv, en slags variant av Kvitebjørn Kong Valemon. Skatter som jeg nesten ikke har lyst til å dele med noen, men det må jeg jo. Det er vel folkebibliotekets sjel, å dele opplevelser og kunnskap.

Comments

comments