Det er nesten ikke helt usant –om sanne og usanne fortellinger

I høst fullførte jeg et prosjekt basert på folkeeventyret om Lurvehette, med musikk komponert av Hedvig Mollestad, støttet av norsk kulturråd. Veldig fin musikk, bare for å understreke det. Men som med prosjektet Vår nevnt her, kom jeg heller ikke helt i mål med denne forestillingen. Jeg har alltid likt fortellingen om Lurvehette, men har hatt problemer med å fortelle den.

Kort fortalt handler Lurvehette om en atypisk kongsdatter som tar saken i egne hender. Hun er født som en lite attraktiv (når det kommer til utseende) karakter og sloss mot troll. Hun er en slags kvinnelig svar på guden Tor. Hun er en karakter som vi i folkeeventyr ville tenkt var en mannlig protagonist. Dette er jo attraktivt. Likevel har jeg slitt med å fortelle denne fortellingen. Jeg trodde jeg hadde løst problemet med å kutte ut den smellvakre søsteren hun har, men som egentlig kun representerer en transport etappe som skal drive fortellingen videre. Jeg fokuserte på forholdet mellom mor og datter og evnen til å akseptere slik man er uten å føle behov for endre et annet menneske.

Den overordnede tematikken er fortellinger vi forteller om hverandre, hvor sanne og usanne er de?

I og med at jeg fjernet søsteren, måtte jeg erstatte de delene av fortellingen som da naturlig falt bort og erstatte det med noe annet. Og det er denne erstatningen som nå ikke helt fungerer og som jeg må søke mer i.

Jeg må gjennomføre tre Lurvehette forestillinger denne våren og få filmet disse som dokumentasjon på forestillingen for å kunne selge den videre.