Det er over, for nå. Jeg ser selvfølgelig at denne dagen må til, for alltid. Selv om mye fokus går på tåpeligheter som hvem har rett til å bære bunad, hvem skal holde tale og lignende. Vi skal prise oss lykkelige og være stolte over at vår dag er barnas dag!
Nok om det. Forrige søndag var jeg sammen med Alex, hun som en gang sannsynligvis ville ha vært min svigerdatter, hadde ikke Daniel gått bort. Vi fant ut at vi skulle gå langs kaia, fra Aker brygge til Operaen. For en tur. Den anbefales. Der går du, med ærverdige Akershus festning på den ene siden og en og annen luksuriøst cruise på den andre siden. For cruiseskipet står folk i kø for å komme inn og ta en kikk. Så ender du på Salt hvor du kan sette deg ned og se noen danse salsa. Herlig!
Mandag reiser jeg til England og treffer engelske fortellere fra «hele» England, jeg skal observere et møte som har til hensikt å organisere det engelske fortellermiljøet og skaffe seg en ambassadør som kan være et bindeledd mellom dem og FEST. Jeg er der på oppdrag for FEST for å observere og rapportere.
Og torsdag avrundes AT425 med visninger, det kan du lese om her. Håper at din 17. mai og slutten av dine uke er storartet. Og husk å kaste plasten der den skal være.
Her er en fortelling:
Ministerens ord
Ramanujan, A. K. A Flowering Tree and Other Oral Tales from India. Berkeley London: University of California Press, c1997
En konge hadde en klok rådgiver, en minister som alltid ville si: «Det var bra, veldig bra. Gud har handlet rett.» Han ville si dette i gode og dårlige tider. En dag ble kongeriket angrepet av et naborike. Kongen måtte i krig, han kjempet godt og vant krigen. Men i et slag hadde fiendens sverd truffet han og han mistet sin lillefinger. Han syntes synd på seg selv og viste sin sårende hånd til ministeren og sa: «Se hva som skjedde. Jeg har mistet min lillefinger.»
Ministeren svarte som vanlig: «Det var bra, veldig bra. Gud har handlet rett.» Kongen ble rasende og forbød ministeren å arbeide for kongen. Ministeren svarte bare: «Det var bra, veldig bra. Gud har handlet rett.» Deretter dro han hjem.
Noen uker senere dro kongen ut på jakt. Han fulgte etter en hjort og følget som var med kongen ble hengende etter. Natten falt på og det ble mørkt. Kongen bandt fast hesten til et tre og la seg til å sove under treets greiner.
Noen røvere holdt til i denne skogen, de hørte en hest knegge. De fulgte lyden, kom til treet, fant og fanget kongen. Røverne ropte av glede, i lang tid hadde de lett etter en kongelig som de kunne ofre til sin gudinne og her var det en som hadde falt rett i hendene på dem. De bandt han fast og dekket han med blomster og bar han til tempelet.
Da kvelden nærmet seg, skulle de ofre kongen. I det det lange sverdet ble hevet for å gi han over til gudinnen Kali – ja, en konges hode var det største offeret man kunne gi gudinnen, ropte en av dem ut: «Stopp. Dette er et dårlig offer. Mannen er konge, men han er ikke perfekt. Han mangler en finger. Vi kan ikke ofre noen som ikke er perfekte!» Dette gjorde dem veldig skuffede. De bar han vekk med avsky og kastet han nær en hytte til en hellig mann i skogen.
Den hellige mannen viste seg å være han som en gang hadde vært kongens minister. Da morgensola rant, fant ministeren kongen. Kongen slo armene rundt ministeren og takket han og sa: «Du hadde rett. Min manglende finger reddet meg. Jeg har et spørsmål. Gjorde Gud rett ovenfor deg? Jeg kastet deg på dør og du har måttet lide her i skogen.» «Det var godt. Om jeg hadde vært din minister, ville de ha latt deg gå, men ofret meg. Husk at jeg fortsatt har min finger», sa ministeren og vinket med sin lille finger.