Det er bare å holde ut

I dag er det 451 dager eller 1 år, 2 måneder og 25 dager siden Daniel døde. Dager mellom da og nå, er dager fylt med motstand og glede. Den ene dagen tenker jeg at det er normalt å leve i sorg, men så kommer følelsen av urett over meg. Det er ikke så lett lenger å snakke om det, det har definert oss. I disse dager sliter jeg med tomheten, jeg har måttet legge inn strenge tidsnormaler, en tid for å stå opp, tiden for middag, tid for å gå med hund, tid for arbeid. Kalenderen min består av lister jeg må igjennom hver dag. Jeg tvinger meg selv inn i et nærvær for at håpløsheten ikke skal ramme livstrasen.

Daniel er borte for godt. Det finnes ikke noe håp i at han plutselig skal ringe. Tanken om han ligger i alle hverdagslige folder, i Taco middagen, en TV – serie, gangen til en fremmed, mine egne øyenbryn og Isaks brå svar. Daniel lever ikke lenger, en rytme som jager igjennom hver morgen. Det hender at jeg møter eksperter på sorg som velmenende prøver å trøste med himmeltanker: ”Dere skal møtes igjen på den andre siden.” Jeg anser det som urimelig frekt å tvinge min sorg inn i en kategori for tro. Men jeg sier ingenting, sier ingenting om at det ikke finnes en Gud eller liv etterpå. Det er deres trøst å trøste meg, jeg fratar dem ikke det strået av et eller annet.

I går kontaktet jeg Skatteetaten for å etterlyse hans ligning. Jeg fylte ut hans skattemelding i våres, det tror jeg var det siste forholdet mellom han og det offentlige. Nå er han slettet fra alle offentlige instanser, en endelig bekreftelse på at han ikke lenger finnes, han er ute av manntallet. Vi fortsetter å telle han med.