I artikkelen ”Oral tradition: Do storytellers Lie?” undersøker Okpewho fortellernes personlige bidrag inn i fortelling av tradisjonelle fortellinger. Hans utgangspunkt er observasjoner av lytternes deltakelse i en fortelling og hvordan det estetiske kan risikere å skape en kløft mellom forteller og lytter. I dag, mener han, kan det være en kamp å få lytteren inn i en magisk virkelighet disse fortellingene krever. Okpewho mener at ”the artistic success of tales in the oral tradition depends, to a certain extent, on the degree to which a narrator can internalize the detail of his or her account.” Fortellerne må, I følge forfatteren, ta i bruk personlige anekdoter og hendelser inn i en sammenheng med den tradisjonelle. Altså er den personlige fortellingen en betingelse for at den tradisjonelle fortellingen skal bli husket som en kunstnerisk opplevelse. Han mener at dette er en akseptert praksis og noen steder mer utpreget enn i andre tradisjoner. Han skriver: ”The conventional wisdom about these acts of self – insertion is that they are devices that facilitate the narrators’ imaginative infiltration of, and exit from, the extraordinary worlds of the events they narrate.
Gjennom sin personlige forankring får fortellingen en betydning i et fellesskap, fordi fortellingen da er et vitne av relevanse for fellesskapet: Performance becomes the right setting for such an act because it facilitates the transfer of ordinary experience to a larger metaphorical level of signification, within the canons of representation recognized by the culture.”
Når fortelleren bruker seg selv får fortellingen en høyere estetisk og kanskje etisk verdi.
Basert på erfaringen i går, kan jeg understreke dette. Lytteren knyttet seg sterkere til den personlige og livsfortellingen, det var det som vekket hennes egne minner. Nå er det selvfølgelig også sikkert avhengig av hva slags tradisjonell fortelling jeg forteller. Likevel tror jeg at blandingen av det personlige og tradisjonelle er en god blanding.