Dervisjen og honningkrukken

I en by levde det en mann og kone som var barnløse. En dag viste det seg at kona var gravid og hennes mann gledet seg og sa. «Du skal føde en sønn som skal bli vår trøst og glede. Jeg skal oppdra han og selv undervise gutten, og han skal spre rykte om mitt gode navn.» Kona så på han og sa. «Din narr, framtiden er ukjent. Hva vet du om svangerskap og fødsel går bra. Hva om jeg føder en datter, hva om barnet ikke lever, om det ikke er friskt? Du må ikke tale slikt for ingen kjenner dagen i morgen. Det kan gå slik med deg som det gikk med dervisjen!» Mannen ville da vite hva som hendte med dervisjen og kona fortalte han følgende fortelling.

Det var en gang en dervisj som daglig fikk et stykke kake og et krus med honning som lønn fra kongen. Dervisjen åt kaken og helte honningen i en krukke som han bar på sitt hode. Honning var dyrbart og en dag oppdaget dervisjen at krukken nesten var full. Han kom til å tenke på den høye prisen honning hadde på markedet. «Jeg vil selge honningen for en gullmynt og for den kjøpe ti sauer. Sauene vil få lam og etter en stund vil jeg ha tjue sauer. Antall sauer vil stadig øke og i løpet av fire år vil jeg ha fire hundre sauer. Jeg skal da kjøpe en okse og en ku og et lite jordstykke. Kua vil få kalver og oksen vil hjelpe meg å pløye jordstykket. Og kua vil gi meg melk. Etter fem år vil jeg ha en flokk med dyr og jeg vil være en rik mann. Jeg skal kjøpe et flott hus, få meg slaver og gifte meg med en kone av god slekt. Hun vil bli gravid og gi meg en sønn, et vakkert og sterkt barn. En lykkestjerne vil skinne når han fødes og han vil bli lykkelig og ære mitt navn etter min død. Skulle han være ulydig, vil jeg ta en stokk og slå han slik.»

Dervisjen hevet sin stokk fort for å slå og traff dermed krukken med honning. Krukken knuste og honningen rant ut.

Slik er fortellingen, sa kona for å lære sin mann.

Kilde: Angelo S. Rappoport, The Folklore of the Jews (London: The Soncino Press, 1937), pp. 173-175.