Les alltid fotnotene!!! Her kan det ligge skatter av fortellinger! Denne fortellingen ble sannsnligvis fortalt av en som het Johannes Arneson og han skal ha hørt den fra Sigvalds-Anna, og da er fortellingen antagelig fra Hjelmeland i Ryfylke. Første gang fortellingen kom på trykk var i 1890.
For lenge, lenge siden kunne verken anda eller hegren svømme. Dette ergret dem begge. De var gode naboer og endag inngikk de ett veddemål. De ble enige om at den som våknet først idet sola rant neste morgen, skulle kunne svømme. Anda la seg straks til å sove i ro og fred, men hegren var så ivrig etter å kunne svømme at han bestemte seg for å være våken hele natten til sola rant. Han planla at han skulle vekke anda på denne måten: ”And, and, først på strand.” dette lå han hele natten og øvde på.
Da er det jo ikke så underlig at når sola så vidt kunne skimtes over fjelltoppene, at han sovnet straks. Anda, derimot, våknet i det samme. Hun spratt opp og ropte: «Hegre, hegre. Nå er dagen fegre.” Dermed sprang hun på andevis ned mot stranda og hev seg ut i vannet. Som hun svømte! Hun svømte så vannet fosset om bringa hennes. Hegren stakkars, han våknet for sent. Alt han kunne gjøre var å vasse ut et stykke og der sto han og strakte hals etter anda. Den lange halsen har han den dag i dag. Og svømme det lærte han seg aldri