I går kom jeg hjem fra Alden Biesen, jeg kom sent. På flyreisen satt jeg ved siden av en belgier som kom på ferie til Oslo med sin familie. Jeg syntes synd på familien for jeg tenkte: har Oslo noe å by på i denne mørke februar. Det er kanskje noe å finne, de hadde iallfall planer.
Tilbake til bien. Dette er en fortelling fra Siberia og kilden er: Wildlife Folklore av Laura C. Martin (Old Saybrook, Connecticut: Globe Pequot Press, 1994).
For lenge siden fantes det en syvhodet kjempe ved navn Delbegen. En dag kalte han på bien og ga bien ordre om at den skulle ta en smakebit av hver eneste skapning, for så å fortelle kjempen om hvem som smakte søtest.
Dette gjorde bien. Den smakte på haren, hjorten, hunden og alle slags dyr den kom over. Den smakte også på mennesket. Den smakte også på mennesket og den var ikke i tvil, mennesket smakte best. Så søtt var smaken at bien måtte synge: «mennesket er søtest, mennesket er søtest.»
Mennesket hørte det og ble redd. Det fanget bien og rev ut tungen på bien, slik at den ikke kunne fortelle kjempen. Alt den kunne si var «søøøøøøø». Den summet. Og da den ankom Delbegen, var det alt kjempen fikk høre. Og slik har det vært siden.