Her følger en fortelling for denne torsdagen
Om hvorfor flodhesten lever i vannet.
Det var en gang en flodhest som het Isantim. Dette navnet var det kun hans koner som kjente til. På den tiden var flodhesten den neststørste kongen på land. Det var kun elefanten som var større. Flodhesten hadde syv vakre koner som han elsket høyt. Innimellom pleide flodhesten å arrangere en stor fest for folket. Det vil si alle ble invitert til festen, men for å kunne delta på festen med den gode maten ved kongens bord, måtte man si kongens navn. Og siden det ikke var noen som kjente til navnet, var det ingen som fikk sitte ved kongens bord og spise. Det var kun flodhesten og hans syv koner som fikk gjøre.
Skilpadda ble lei av dette. Og en gang de nok en gang var invitert til fest, spurte skilpadda om hva flodhesten ville gjøre om de sa hans navn? Flodhesten svarte at han ville bli så skamfull at han og hele hans familie ville forlate landet og i alle fremtid leve i vannet.
Nå var det slik at flodhesten hadde som vane hver morgen å gå ned til elven for å vaske seg og drikke. Denne skikken kjente skilpadda til. Flodhesten gikk først og hans syv koner kom etter. En dag da de hadde gått ned til elven for å bade, laget skilpadda et lite hull i midten av stien. Der la han seg og ventet. Da flodhesten og hans koner kom vandrende tilbake, hang to av konene litt etter. Skilpadda hadde gjort det slik skallet hans stakk opp som en liten stein.
Da de to siste konene kom gående, sparket den første foten sin mot skilpaddas skall og ropte ut til mannen: «Åh! Isantim, min mann. Jeg har skadet foten min.»
Skilpadda var lykkelig, og gikk glad hjem for nå kjente han til flodhestens navn. Ved neste fest, satte flodhesten de samme betingelsene som tidligere. Alle dyrene kom og flodhesten spurte om de kjente til hans navn. Skilpadda steg frem og sa «Lov at du ikke vil drepe meg om jeg sier ditt navn”. «Selvfølgelig ikke», humret flodhesten. “Ditt navn er Isantim”, og i det samme ropte dyrene av glede. Endelig kunne de sitte ved kongens bord og spise seg mette.
Da måltidet var over, gikk flodhesten og hans syv koner ned til elven. Og de har alltid levd i vannet fra den dagen av. Det hender de stiger opp om nettene for å spise. Men aldri blir de lenge på land.