Kilde: Ajapa the Tortoise: A Book of Nigerian Folk Tales Av Margaret Baumann
På den tiden da kvinnene hadde kort hår som mennene fantes det en fattig enke ved navn Bisi. Hun bodde i en liten hytte nær ved skogen. Hver kveld gikk kvinnene i en lang rekke, syngende, gjennom skogen med krukker på sine hoder for å hente vann i en brønn som lå et stykke unna. Bisi gikk sammen med dem. Om kvelden da hun kom hjem etter vandringen pleide hun å tenne ilden foran hytta for å lage mat til sønnen og henne selv.
Men en kveld da hun skulle til å tenne ilden, oppdaget hun at hun manglet ved. Hun sprang til nabohytta for å be om noen få pinner, men naboen hadde ikke noe å gi bort, faktisk var det slik at det var ingen i hele landsbyen som hadde noe å gi henne. Bisi sa da: ”Jeg får dra til skogen og hugge med noen kvister, for sønnen min er ikke hjemme og kan ikke gjøre det.”
Hun tok en øks og gikk inn i skogen, men hun var sint fordi hun allerede hadde kastet bort mye tid når hun skulle ha laget maten. Det første treet hun så var et Iroko tre, dette er et hellig tre og må aldri hugges i. ”Jeg bryr meg ikke om det,” tenkte Bisi, ”Jeg hugge av de nederste grenene og kutte dem til pinner og på den måten vil ingen merke at jeg har rørt et magisk tre.” Så i all hast gjorde hun det og var snart tilbake i landsben bærende på en bunke med pinner. Så tente hun ilden og laget en smakfull gryte til et godt måltid. Så gikk hun og la seg og glemte veden hun hadde hugget, selv de vise pleide å si: ”Den som skader Iroko treet vil møte sorg.”
Den påfølgende kvelden gikk kvinnene som vanlig på stien gjennom skogen mot brønnen og Bisi var med dem. Men i det hun gikk forbi Iroko treet åpnet jorden brått seg og et hull kom fram under hennes føtter og kjente at hun falt ned. ”Hjelp meg, redd meg!” ropte hun, og de andre kvinnene satte fort ned sine krukker og løp mot henne, de fikk grepet tak i hennes hår idet hun falt. De dro og dro, men hun fortsatte å falle og hennes hår ble lengre og lengre. Tilslutt, da håret en meter langt, dro de til ekstra hardt og klarte å dra henne opp fra hullet. De plukket raskt opp sine krukker og løp tilbake til landsbyen. Den som løp raskest var Bisi, og da de spurte henne ut, følte hun seg tvunget til å fortelle at hun hugget av det hellige treet for å lage ild. ”Det du gjorde var galt, Bisi,” sa høvdingen i landsbyen, ”men Iroko har straffet deg med å gjøre håret ditt så latterlig langt.”
Alle lo av henne og lenge skammet hun seg over sitt lange hår. En dag så hun sitt eget speilbilde i en vannoverflate, hun syntes håret var vakkert. Hun bandt noen blomster og pynt fast i håret og var stolt og glemte at dette var en straff.
De andre kvinnene ble misunnelige og de ønsket seg alle langt hår. Tilslutt ble de enige om å grave et hull og etter tur hoppet de i hullet, mens de andre holdt fast i håret helt til håret var blitt langt. Om kvelden gikk de til landsbyen med hår dekorert med blomster og pynt. Siden den gang har kvinnene hatt langt hår.