Alle skapninger på denne jorden er skapt på sin spesielle måte. Og alle mennesker og dyr har sin spesielle egenskap som gjør at de er den de er. Det ligger for eksempel i biens natur å stikke, og kattens kjennetegn er at den maler.
Så var det engang at apen og haren ble venner. De var to gode venner og vel forlikt. Men ettersom tiden gikk, begynte de å irritere seg litt over hverandre. En dag sa haren til apen: ”Hvorfor klør du deg hele tiden? Kan du ikke slutte med det?”. ”Og du da”, sa apen, ”du ser jo hele tiden til høyre, venstre, opp og ned? Kan du slutte med det?” ”Selvfølgelig kan jeg det!”, svarte haren, ”det er ikke noe problem!”. Apen sa da: ”Så la oss prøve. Jeg trenger ikke å klø meg og du trenger ikke å se til alle kanter.” Dette var haren enig i og dermed var de vel forlikt.
En dag var de to gode vennene ute og vandret sammen. De vandret et godt stykke og de kjedet seg ikke for de underholdt hverandre med å synge og fortelle hverandre gode historier. Men da de hadde vandret et godt stykke fikk apen et stort behov for å klø seg. Det var som om det kriblet og stakk over hele kroppen. Men han kunne ikke klø seg, for han skulle jo vise at han kunne la være. Og haren på sin side, fikk et behov for å se seg rundt. Hva var det som lurte på høyre side og hvem var på venstre side. Men han kunne ikke se etter, for han skulle jo være sterk nok til å la være.
Det klødde sånn nå, at apen holdt det nesten ikke ut. Han så på sin venn og sa: ”La meg fortelle deg en fortelling. Husker du den store krigen som var for lenge lenge siden? Vår lille landsby gikk i krig med en annen stor landsby som lå på den andre siden av elven.” ”Ja, ja, den husker jeg.”, sa haren. Apen fortsatte å fortelle: ”Den dagen ledet jeg en gruppe av soldater. Men da vi møtte hæren fra den andre landsbyen, ble de andre i min gruppe så redde at de rømte sin vei. Men jeg ga ikke opp. Alene bestemte jeg meg for å kjempe mot fienden. Jeg vandret på midten av veien alene mot fienden og de skjøt mot meg. De skjøt meg der på min venstre arm og de skjøt meg der på min høyre arm. De skjøt på min høyre fot og så min venstre. Og de skjøt meg der, og her, der, der. Kulene traff meg over hele kroppen. Men ingenting kunne stoppe meg. Jeg gikk inn i fiendens hær og med egne hender nedkjempet jeg dem alle.”
Haren lo og sa: ”Men la meg fortelle deg hvordan det gikk med meg. Jeg ledet også en gruppe med soldater. Vi hadde lagt oss i skjul for fienden. Fiendens hær var stor og vi visste ikke hvor de befant seg. Jeg sa til min gruppe med soldater at de bare skulle bli liggende, mens jeg alene skulle finne fiendens hær. Jeg vandret alene på veien for å se etter dem. Plutselig hørte jeg lyd på venstre side og jeg så etter, så en lyd på høyre side. Så oppe og nede. Fienden var overalt, men jeg fant dem. Og ved hjelp av det klarte vi å overliste dem.”
De to gode vennene så på hverandre, lo og fortsatte de sin vandring. Så prøv ikke å forandre det som ligger i din natur, for det naturlige er sterkere enn deg.