I sagnet nedenfor er det en lengsel etter døden eller kanskje heller en gjenforening etter døden. Ja, sorgen kan være vond og farlig.
Gjengangeren
Kilde:
Nicolaisjen, O. (1887). Sagn og eventyr fra Nordland Samlede af O. Nicolaisjen. Kristiania: B. E. Hallings boghandels forlag.
Det er på flere steder slik at man legger stål og en gudelig bok hos den døde som ligger på likstrå for at denne ikke skal gå igjen. Man skulle også vende den dødes hode mot døren.
En gang var det en ung kivnne som het Karen hvis forlovede var død. Hun sørget over ham sent og tidlig og ønket at han måtte komme og hente henne til seg, hun ville så gjerne følge med ham i graven.
Sent en kveld, etter at husets folk var gått tilsengs, satt hun alene i sitt kammer og gråt og gjentok sitt ønske. Så banket det på døren og inn kom hennes døde forlovede og spurte om hun ville følge ham. Ja, det ville hun, for det var det hun lenge hadde ønsket. Hun fulgte ham ut og så en sort hest så utenfor døren. På den satte de seg begge to og red avsted. På veien sa han til henne. «Jeg rir sakte og månen skinner så gildt, Karenmor er du redd?» «Nei», svarte kvinnen og mer ble det ikke sagt.
Da de hadde ridd en stund, kom de inn på kirkegården og der steg forloveden av og bandt sin hest ved et gravkors og så åpnet han graven sin. Da ble kvinnen redd, sprang ned fra hesten og løp inn i likhuset som sto på kirkegården og skjøv slåen godt for døren. Inne i likhuset lå det et lik. Da hun hadde vært der en stund, kom forloveden og ba henne komme ut. Det gjorde hun ikke, for nå hadde hun mistet lysten til å dø. Han ropte da til den døde i likhuset: «Du bror, som inne er, lukk opp», men fikk til svar: «Jeg kan ikke stå opp for de har vendt hodet mitt mot døren.» Så måtte kvinnen være i likhuset til det ble morgen, men fra da av sørget hun ikke over sin avdøde forlovede.