I dag er den vanskelig dagen. En markering man skulle ha vært foruten. Jeg er ikke direkte berørt, det gjør dagen om til et paradoks, fordi jeg føler meg involvert. Noen år etter at Daniel døde, kikket jeg gjennom saker som sto igjen etter ham. Ja, for en slik prosess, sorgens prosess har sin egen tidsregning, noe tar lang tid å forholde seg til. Slik som å kvitte seg med det som ikke lenger er nødvendig å ta vare på. Blant annet var det et Pocket-kamera blant sakene, den hadde et minnekort. Jeg lastet det over på dataen og så igjennom bildene. Blant bildene var det fotoer fra domkirken i Oslo. Daniel som da studerte i Nederland, kom hjem for å delta i prosessen med å bearbeide det som hadde rammet oss alle, selv om noen måtte bære større sorg enn oss andre. Jeg måtte også hjem.

Jeg husker nøyaktig hvor jeg var når det skjedde. Jeg var på Hvaler, i bryggerhuset. Så kom naboen løpende og fortalte at det var gått en bombe i Oslo og jeg ble sittende framfor nyhetene og stirre. Jeg reiste raskt til Oslo, kunne ikke være unna det som skjedde, det som jeg aldri ville tro skulle skje.

Dessverre har ikke kreftene forsvunnet, disse kreftene som stammer fra en forvridd virkelighetsforståelse. Medier har understreket viktigheten av å løfte fram alle slags stemmer, for trollene sprekker jo i lyset. Men dette, ser det ut til, har legitimert bruken av hat og rasisme. Trollene har vokst og vil ikke gå inn i diskusjon. Små kommentarer her og der med oppkast av teorier som er fabrikkert for å skape splid. Trollene deltar ikke i debatter, troll gjenbruker fiktive teorier som ikke har bunn i forskning. Ord har en funksjon, det ligger en fare i at slik oppførsel blir normalisert.

Det jeg kan gjøre er å sørge for at sola blir enda større og en dag skal trollet sprekke.

Comments

comments