Jeg skriver svært sjeldent ”veldig privat”, vel egentlig er jeg generelt ikke privat i noen sammenhenger. Jeg er ikke et sosialt menneske og er stort sett alene. Ikke det at jeg har problemer med å snakke om meg selv, men dette er ikke en interessant fortelling. Sånn er det bare og jeg syns ikke det er så ille. Å være fortellerkunstner og å undervise i dette faget er for meg mer enn sosialt nok, jeg kaller det en ekstrem sosial handling.

Men inne imellom får jeg behov for å dele uten å bli avbrutt av andres medfølelse, jeg vil fortelle om min sorg uten å måtte stå til ansvar for den. Min eldste sønn har kreft. Slik har det vært siden november i fjor. Vi har tenkt: han er ung, han er sterk. Ja, det er han. Men da går det så fort. Min sønn vil egentlig ikke at det skal være det sentrale i livet, han har fått seg kjæreste og ringer når de har funnet nok en spredning. Nå skal det prøves en ny behandling, en behandling som skal sette i gang en kamp mellom det onde og det gode og som forhåpentligvis vil bringe gode nyheter.

Frykten er der konstant.

Comments

comments