Jeg har en favorittboks. Jeg har tidligere nevnt den her på bloggen, tror jeg. Den er uvurderlig, uansett hva jeg holder på med innenfor muntlig fortellerkunst og spesielt om jeg står fast. Du burde skaffe deg en, eller rett og slett ta en gammel boks og fyll den opp.

Boksen er fylt med lapper. På lappene står alle slags virkemidler, valg, dramaturgiske innganger og verktøy jeg kjenner til. Så når jeg står fast, trekker jeg en eller flere lapper for å komme meg videre. En lapp kan gi meg en alternativ løsning eller perspektivere materialet eller antyde hva slags stil jeg skal fortelle i. Trekker jeg flere lapper, prøver jeg å kombinere disse.

På en lapp står det for eksempel dramatisk presens, det vil da si at jeg skal bruke presens for å fremheve noe. Historisk eller dramatisk presens er til stede for å skape intense scener. På en annen lapp kan det stå blikk. Altså må jeg da finne ut av hvordan jeg skal bruke blikket, skal jeg ha øyekontakt med lytterne, eller skal jeg bruke blikket til å se noe inn i fortellingen for å forsterke den.

Alt dette gjelder foreløpig ikke krimprosjektet, men det er elementer i boksen som går på å skape også. Slik som å finne karaktersærtrekk. Hovedpersonen i krimprosjektet er litt halt, det ene beinet er litt kortere, et særtrekk ved henne som gjør at hun ikke alltid er like mobil.

Så har jeg måter å løse dialoger på. Dialoger har aldri vært min styrke, du finner ikke så mange av dem i folkeeventyr. Noen har det som i «Kongsdattera som ingen kunne målbinde», hvor dialogen er sterkt knyttet til plotet. Det er ikke en fortelling jeg forteller, nettopp på grunn av dialogen. I dette prosjektet fører jeg inn dialoger. De er en del av den dramaturgiske oppbyggingen, men det kan være at dialogene forsvinner i gjennomføringen. Det er heldigvis lenge til gjennomføringen, så mye kan endres innen den tid. Som sagt, boksen er uvurderlig.

Comments

comments