Kera harabaye – for lenge siden levde en mann som het Magorwa – ulykke. Han hadde en stor flokk med kyr som han gjette. Men han måtte stadig vandre fra det ene stedet til det andre, fordi han ble forfulgt av en løve. Løven fant han hver dag og truet til seg en ku som han spiste opp. Det var kua eller Magorwas liv.
En dag da han satt og sørget over tapet, kom Bakame, haren hoppende. Bakame fikk se den gråtende gjeteren og spurte:” Herr Magorwa, hvorfor gråter du?” Magorwa svarte: “Hvorfor skulle jeg ikke gråte. En stor og mektig løve forfølger meg og spiser opp mine kyr.” Bakame lo og sa: ”Å, er det alt! Hva vil du gi til den som kan drepe den store og mektige løven?” ”Spøker du?”, sa Magorwa, ”Så liten som du er, hvordan kan du drepe løven?”. Bare vent og se”, svarte Bakame, ”Gjør som jeg forteller deg, og vi skal nok få has på løven”. Magorwa sa: ”Hva har jeg å tape? Jeg gir deg ti kyr, hvis du klarer å drepe løven.” ”Hør her,” sa Bakame, ” I morgen vil jeg jakte, og når jeg spør deg om du har sett løven, nekt for at du har sett den, men fortsett å snakke med meg.”
Så neste dag, tok Bakame sin jaktrifle og gikk av sted til det stedet hvor Magorwa hadde sine dyr på beite. Bakame gjemte seg på en plass hvor han kunne få et godt overblikk over stedet. Det varte ikke lenge før løven kom ruslende, på nøyaktig samme tid som den pleide. ”Nå Magorwa”, knurret den truende, ”en ku eller livet”. I det samme ropte Bakame høyt på Magorwa og lot som han ikke kjente han: ”Hei du!” “Hvem roper på meg”, svarte Magorwa. ”Det er meg, Bakame, den store fryktede løvejegeren, og jeg ser etter en løve jeg har forfulgt i en uke. Dens spor ledet hit. Jeg må få tak i den i dag for det er en gave til kongen.” Løven ble redd og kastet seg ned da den hørte det. Den la seg flat ned på bakken. Bakame fortsatte: ”Har du sett en løve rundt her?”
Løven sa til Magorwa: ”Vær så snill… jeg ber deg si nei.” Magorwa ropte tilbake: ”Eh…nei, det har jeg ikke.” ”Hva gjør du her da?”, spurte Bakame. Løven fortalte Magorwa hva han skulle si: ”Jeg har kommet hit for å samle ved.” ”Ved? Og hva ligger foran deg?” spurte Bakame. Løven krympet seg sammen enda mer og ba Magorwa om å si følgene: ”Det er stumpen av et tre som er dratt opp med røttene.” ”Vel, hvis du samler ved”; sa Bakame, ”ta stumpen, få den ut av veien og gå din vei, for her skal jeg ta løven”. Løven sa til Magorwa: ”Vær så snill, bind meg opp som om jeg var ved.” Magorwa bandt løven godt sammen. Nå sa Bakame: ”Hvis du vil sjekke om veden din er skikkelig bundet, ta øksa og slå med den tre ganger i midten.” Dette gjorde Magorwa og dermed drepte han løven.
Bakame sa: ”Nå, sa jeg ikke at jeg kunne drepe løven!”. Bakame fikk sin lønn, 10 kyr og Magorwa levde lykkelig i resten av sitt liv.
«Umugani uhereyaho, sije nohahera hohahera iyo Ngwe yo yagora Magorwa.»
Fortellingen slutter her, men jeg vil ikke slutte å fortelle. Måtte løven slutte å plage livet av Magorwa.