Mandag denne uken var en merkelig dag. Først måtte jeg lage kake i all hast til et arrangement på skolen, hvor de som skulle stille opp ikke hadde stilt opp og fordi jeg sitter i reisekomiteen måtte jeg trå til.

Deretter dro Isak og jeg på middag til Daniel og Alex. Og det var på vei hjem at det ubehagelige skjedde. Det var som om det lå noe latent i hele dagen, at noe skulle skje.

Isak og jeg gikk på bussen. Isak hadde 3 ruter kort med seg, fordi vi ikke husket hvilket av de vi hadde penger på, det var ingen. Og oppdagelsen skjedde selvfølgelig rett framfor en Securitas kontroll. Så ble Isak tatt i sniking. Det er ikke greit, men siden han var under 15 og reiste sammen med meg (som hadde penger på kortet), skulle han eller jeg slippe å betale bot. Men de måtte sende brev til meg, til tross for at jeg sto ved siden av han. En lapp ble fylt ut med Isaks lange navn, vår adresse og hans fødselsnummer. Så kommer det ubehagelige. For å sjekke at dette stemmer, ringer de folkeregisteret. Isak var ikke å finne på den adressen eller annet sted.

Nå gikk vi av bussen og tre Securitas fulgte oss. De er unge disse folkene og man føler seg umyndiggjort. Så sjekket de meg, via mitt bankkort, jeg var heller ikke å finne. Jeg ble stående der å forsvare og forklare og følte meg som en tåpe midt på en åpen gate i Oslo sentrum med mange passerende folk. Her blir ikke akkurat personvernet ivaretatt. Og i luften lå det anklagelser om identitetstyveri og politianmeldelse. Det ordnet seg heldigvis og vi var å finne og hva som var galt fantes det ingen forklaring på. Men opplevelsen var ubehagelig, og det er ikke det at de var frekke eller lignende, men mistenkeliggjøringen begynner å få deg til å tvile på deg selv. Dessverre eller heldigvis utsettes man sjelden for slike opplevelser, så man har ingen innøvd rutine på hvordan man skal håndtere det. Man får en følelse at hele livet er ute av kontroll og viser seg å basere seg på en mengde feil.

Integriteten løses opp fordi noen står der med uniform og leker at de er politi. De har sikkert gått en mengde kurs for å håndtere mennesker, men det forundrer meg ikke om det handler om at du er skyldig til det motsatte er bevist. En empatisk grunnholdning kunne gjerne vært mer fremme. Og jeg undrer meg om personvernet blir ivaretatt i slike situasjoner. Nå tar vi ikke så ofte buss eller trikk eller lignende, vi går stort sett. Men det burde være mulig å få sjekket hvor mye man har på kortet flere steder. Man kan si at det burde vi holde rede på selv, men altså når vi ikke tar bussen så ofte, glemmer man det lett.

Comments

comments