Kilde:
(El-Shamy, H. M 1980: s. 33)
Egypt
Det var engang en fattig fisker som levde av det han kunne få tak i. Han pleide å fange tre fisk om dagen, en til seg selv, en til kona og en til sønnen. En dag tilbrakte han hele dagen uten å fange noe som helst. Tilslutt, rett før solnedgang, fikk han tak i en liten fisk. Han ga den til sin sønn som skulle bære den. Sønnen så på fisken og så at den var veldig liten og ulik fisk han hadde sett før. Han sa til seg selv: «Hva skal vi med en så liten fisk?» Og så slapp han den tilbake i elven. Da faren så dette, ropte han til sønnen: «Du, sønn av en tispe. Du får ikke spise noe i kveld.» Det samme skjedde neste dag og dagen etter. Denne gangen sa faren til sin sønn: «Gå din vei. Og kom aldri tilbake.» Sønnen gikk sin vei.
Guttens navn var Hassan. Han hadde kun litt brød og vann med seg. Ved middagstider tok han ut brødet og satte seg ned for å spise. En fattig dervisj kom til han og sa: «Sønn, vil du gi meg litt av ditt vann?» Hassan delte sitt brød med han og ga så mye vann å drikke som han selv ønsket. Etter måltidet satt de og snakket. Dervisjen spurte Hassan: «Hvor skal du?» Hassan svarte: «Jeg vandrer dit det fører meg.» Da sa dervisjen: «Vi skal vandre sammen.» De gikk fra den ene byen etter den andre til de kom til en stor by. Dervisjen sa til Hassan: «Jeg går til markedet for å hente noe å spise til oss. Du venter på meg her ved kafeen.» Hassan svarte at det skulle han gjøre, men i stedet for å gå inn, begynte han å se på folk og i butikker. Alt var merkelig for han. Som han sto slik, kom noen soldater løpende, mens de ropte: «Gå til deres hjem. Gå til deres hjem. Sultanens datter skal i badet.» Alle folk i gatene løp til sine hjem, bortsett fra Hassan. Han hadde ikke noe hjem å gå til. Han så sultanens datter komme ned gaten omringet av tjenere. Hun var så vakker at han kunne ikke bevege seg. Da hun så han stirre på henne, ble hun rasende og sa til sine vakter: «Arrester han der.» De tok Hassan og kastet han i fengsel. Da dervisjen kom tilbake, fortalte folk hva som hadde skjedd. Han ventet til det ble natt, han fant fram to av Hassans hår som han hadde med seg og han sa noen vers fra koranen. Straks fløy Hassan gjennom vinduet. Hassan fortalte han hva som hadde skjedd og dervisjen kunne se at han var syk av forelskelse. Et par dager gikk og Hassan ble stadig verre. Han kunne ikke spise eller drikke. Ingen medisin hjalp han. Tilslutt sa dervisjen: «Jeg skal hjelpe deg slik at du får se sultanens datter.» Dervisjen åpnet en liten boks med en kajal i. Forsiktig påførte han kajal på Hassans øyevipper og skrev noen ord på hans øyelokk og i hans panne. Da han var han ferdig sa han til Hassan: «Nå kan du gå å se henne.» Hasan undret seg: «Hvordan kan dette få meg til å se henne?» Dervisjen svarte: «Du er usynlig. Du kan gjøre hva du vil, men husk at Gud kan se deg. Ikke gjør noe som vil gjøre han sint.»
Hasan dro til sultanens palass. Da han kom dit og fikk se soldatene og vaktene kunne han ikke tro hva dervisjen hadde sagt. Han gikk nær en av vaktene og dyttet til han. Vakten så seg omkring og ropte: «Hvem? Hvem?» Da han forsto at ingen kunne se han dro han rett til haremets lokaler. Sultanens datter lå på sin seng. Hun kunne føle hans nærvær, men hun kunne ikke se han. Da maten ankom, satte han seg ned ved siden av henne og spiste så mye han kunne. Sultanens datter visste at det var noen der, men hun kunne ikke se noen. Han tilbrakte to til tre dager i hennes rom. Tilslutt fortalte hun alt til sin far. Sultanen ga ordre om at alle dører og vinduer skulle stenger og de søkte hver krok, men de fant ingen. Tilslutt sa en gammel dame: «Om det er noen som gjemmer seg her, skal jeg bringe vedkommende fram.» Sultanen ga henne tillatelse: «Gjør det som trengs.» Hun sa: «Hent hit noen grønne maiskolber og bøffelmøkk.» Hun tente en ild i jentas rom og kastet det på ilden. Røyk kom ut. Den var tykk nok til å blinde en ånd. Hasans øyne begynte å renne og tårene vasket bort sminken fra hans øyevipper. Ordene som dervisjen hadde skrevet ble vasket bort. Nå kunne alle se han. De hev han i fengsel. Og de sendte ut bud med tromme gjennom byen som fortalte at: «Hasan bli miste sitt hodet i morgen, en straff for at han gikk inn i sultanens harem.» Dervisjen sendte en beskjed til sultanen: «Hasan er min sønn og jeg ønsker at han skal gifte seg med din datter.» Sultanen ble rasende og sa til sin vesir: «Dra og hent denne mannen hit.» Vesiren sa: «Jeg hører og adlyder, herre.» Da vesiren ankom dervisjen sa han: «Sultanen ønsker å se deg.» Dervisjen svarte: «Jeg vil følge deg så snart vi har drukket litt te.» De drakk to til tre glass med te og deretter gikk de sammen. På veien skapte dervisjen et vidunderlig vakkert palass. «Hvem eier dette palasset?» spurte vesiren. «Du.» «Jeg?» «Selvfølgelig,» sa dervisjen og sammen gikk de inn. Det fantes ikke maken til palass. Vesiren sa: «Det er så avkjølende her inne. Jeg tror jeg må hvile litt. Pass på å ikke bli for sen til sultanen.» Deretter la han seg til å sove. Sultanen ventet og ventet og ventet. Ingen kom. Han sendte soldater for å se hva som hadde skjedd. De fant tilslutt vesiren liggende under et mulesel. Vesiren var våt fordi eselet hadde tisset på hans hode. Vesiren sa til soldatene: «Vær så snill hold dette hemmelig.» Soldatene lovet han at ingen skulle få vite. Da sultanen så vesiren spurte han: «Hvor har du vært?» Vesiren svarte: «Deres majestet, han ville ikke følge noen andre enn selveste sultanen.» Sultanen skrek: «Dra tilbake og hent han ellers er det av med ditt hode.» Vesiren sa: «La oss begge dra, for han vil ha mer respekt for dem.» Så dro de begge. Dervisjen mottok dem høytidelig, men sultanen var heller mindre blid: «Du kommer med meg nå.» Dervisjen spurte: «Hvor?» Sultanen svarte: «Det vil du få se.» Dervisjen sa: «Da er det opp til Gud» og så dro de alle tre. På deres vei til sultanens palass gikk de forbi et palass som var vakrere enn det de noen gang hadde sett. Den var bygget av gull og sølv. Sultanen undret seg: «Jeg har aldri sett dette palasset før. Hvem eier det?» Dervisjen svarte: «Det er deres, deres majestet. La oss gå inn.» Sultanen inspiserte palasset helt til han kom fram til badet. Det var av marmor fylt med glitrende vann. Sultanen sa: «Jeg vil ta en dykkert.» Vesiren kunne ikke si noe. Sultanen tok av seg alle sine klær og steg ut i.
Så snart han dykket under vann, følte han seg underlig, han så nedover sin kropp og så at hans manndom var erstattet med en kvinnes kropp. Sjokkert over dette, løftet han hodet over vannet og han var ved en elvebredd som han steg opp fra. En beduiner kom forbi og spurte: «Hvor er du fra?» Hun svarte: «Jeg vet ikke.» Da beduineren forsto at hun var en fortapt fremmed, grep han tak i henne og sa: «Bli med meg.» Hun skrek: «Fjern dine hender. Jeg er sultanen.» «Hvilken sultan? Gale kvinne. Følg meg,» så dro han henne etter seg. Da de ankom hans telt, skjønte hun at han allerede hadde tre koner og en stor skokk med barn. De begynte alle å gi henne ordre om å gjøre både det ene og det andre. De slo og sparket henne og på slutten av dagen fikk hun noen smuler å spise. Følgende dag la de alle sine skitne klær i en haug og sa til henne: «Ta disse til elven og vask dem.» Da hun kom dit, så hun seg omkring og så ingen. Hun tok av seg sine klær og gikk ut i elven. Så snart hun dykket under vannet fant hun at hun var sultanen igjen. Dervisjen og vesiren ventet på han i baderommet. Vesiren spurte: «Hvordan var badet?» Sultanen sa: «Ingenting er som det, du burde bade også. Du vil like det.» Vesiren svarte: «Deres majestet, jeg er kald, jeg føler ikke for å bade,» for han visste av erfaring hva som kunne skje. Sultanen sa: «Det er midt på sommeren. Du er ikke kald. Jeg beordrer deg i vannet.» Så den stakkars vesiren tok av seg sine klær og så snart han var under vann befant han seg som en kvinne stående på elvebredden. Beduineren kom med kjeppen sin og begynte å piske henne: «Du, datter av 60 tisper. Du bruker en hel dag på å vaske klær.» Så fortsatte han å slå henne.
Hun hoppet ut i vannet og så snart som hun befant seg under vannet forandret hun seg tilbake til vesiren i badet. Da han kom ut sa han til sultanen: «Deres majestet jeg tror vi skal gifte din datter med dervisjens sønn.» Sultanen svarte: «Det er det beste rådet du har gitt.» Bryllupet fant sted og de feiret i 40 dager og 40 netter. Før dervisjen reiste videre sa han til Hasan: «Husker du fisken du reddet 3 ganger. Det var meg.»

Comments

comments