Når man vokser opp på en øy, drømmer man om å reise bort. Og det eneste alternativet for meg den gangen jeg var barn, var å lære meg å fly.
For å komme til skolen måtte vi barn ta skolebussen. Hver gang jeg gikk av bussen og skulle tusle veien fra bussholdplassen og hjem, noe som den gang og forsåvidt i dag føltes som en evighet, trakk jeg pusten. Jeg visste jeg ville møte han. Sånn halvveis på veien ville jeg møte han. Skilpadde mannen som ikke likte barn. Jeg kunne se han på lang avstand, han ville komme gående langsomt med en stokk (og husk stokken) i den ene hånden, en lang frakk, en hatt på hodet. Og mellom frakken og hatten stakk det fram et surt skilpadde ansikt. Vi visste at han ikke likte barn. I det vi passerte hverandre, festet jeg blikket i bakken, kneiste raskt med knærne for å neie som en hilsen og jeg følte hvordan han nikket med hodet tilbake. Gjennom dette knyttet vi et slags non – verbalt bånd.
Mannen med skilpadde ansiktet og for å ikke glemme, stokken, var Johan Borgen. Borgen var gift med en heks. Hun hadde sort ansikt og sort malte øyne, og en stor hage hvor hun dyrket krydder. Også hadde de en sønn, en sønn som av alle ting het Espen. Espen var en askeladd i den forstand at han samlet på alt (jeg fant, jeg fant). Søppelkassene den gangen var store containere og disse brukte hyttefolkene flittig, til Espens store glede. Stadig så vi han stå hodestups ned i en container og plukke opp gjenstander som han la i en trillebår. Ikke bare samlet han på ting. Han hadde tre sorte hunder og han hadde flere liv. Ja, for vi barn så han stadig ligge død i en eller annen grøft. Der lå han med stor rød nese og en dødsens vond lukt strømmet fra han. Da sprang vi til min onkel. Vi rope: ”Espen er død, Espen er død.” Min onkel hadde magiske krefter. Han tok traktoren med tilhenger. Lempet Espen opp på tilhengeren og kjørte Espen hjem. I løpet av den turen våknet Espen til liv. Det var magisk.
Men tilbake til da jeg skulle lære meg å fly. Jeg var ikke alene. Det var min bror, min søster og sommergjestene Eirik og Jannicke hadde engasjert seg i saken. Vi hadde prøvd mye. Vi hadde sprunget bortover jordet, mens vi flakset med armene. Vi prøvde oss med drager på ryggen, uten av det hjalp. Vi hoppet fra knauser og steiner, uten tegn til å lette.
En sen sommerdag hadde vi vært og kjøpt dobbelis på deling, vi satt på en solvarm stein og prøvde å finne ut av hvordan vi kunne fly. Foreldre ropte oss inn for kvelden, men vi ble sittende. Så kom vi på det. Som gudene trengte vi en fugleham, ihvertfall fjær. Og som heksene trengte vi en salve som vi kunne smøre oss inn med, ihvertfall urter. En slagplan ble laget.
Fjær ble samlet. Fjær fra måker og vi snek oss inn hønsegården og ribbet hønene, bokstavelig talt. Vi fordelte fjærene mellom oss. Vi festet fjærene til armene med teip. Vi tok en lang ”hoppestrikk” og knøt den mellom oss. Ja, vi visste at når vi fløy første gang, ville vi ikke ha full kontroll. Derfor, for å holde sammen og samtidig ha en viss frihet, knøt vi oss fast i hverandre med en strikk. På føttene hadde vi tresko, da kunne vi enkelt smette ut av skoene når vi lettet. Nå gjensto den mest farefulle delen av planleggingen. Vi skulle nå dra til Borgens hjem og gå inn i urtehagen, og der skulle vi røste opp urtene, smøre oss inn og så fly.
Jeg skal ikke fortelle om den strabasiøse vandringen bort til Borgens hjem. Strikk festet til føttene, tresko på beina var en ting, men vi skulle forbi en mannevond nabo som pleide å skyte med hagle etter folk, og deretter tre bikkjer i bur. Men alt jeg kan si er at vi kom fram til det forjettede land, Borgens hage. Vi kom oss gjennom fruktdelen av hagen, uten at noen merket at vi var der. Så skulle vi runde noen store busker og der ville vi finne urtehagen. Noen få skritt til og så frihet, slutt på lange vandringer. Her skulle det flys!
Idet vi rundet buskene, stivnet vi. Der, ut av det tette buskaset, stakk en elg fram det største hodet vi noen gang hadde sett. Først sto vi stille. Så skrek vi, og så løp vi. Vi løp alt vi maktet….. med tresko på beina, men grepet av panikk og uten en eneste rasjonell tanke, løp vi til hver vår kant. Jeg nevnte at vi var sammenbundet med strikk. Innsurret av hverandre, havnet vi i en eneste stor mølje. Og brått sto heksa over oss, med sønnen like bak.
Heksa var snill og stotrende prøvde vi å fortelle om elgen. Og mens vi fikk hjelp til å komme oss ut av strikken og opp på to bein, gikk Espen rundt hjørne. Tilbake kom han bærende på et stort utstoppet elghode. Det hadde han funnet i en container og hengt opp i hagen som pynt.
Vi fikk saft av heksa. Det ble mye saft der den sommeren. Og om jeg lærte å fly, det er en annen fortelling.