Denne fortellingen finner du i mange varianter som vandresagn,
men her fortellingen er hentet fra boken: ”Folkeminne Optegnelser Et utvalg” av
Kristian Bugge utgitt 1934 av Norsk Folkeminnelag.

Det står opplyst at det er skoleelev Steffen Sandsdalen fra Larvik som er informanten. Men Bugge levde i Larvik fra 1905 til 1911 så sannsynligvis er fortellingen samlet i den perioden.

Fortellingen er nedskrevet på følgende måte:
En vinterkveld med klingende frost og utmerket sledeføre kom postfører Jonassen kjørende fra Larvik til Fredriksvern. Omtrent rett ovenfor hulen (en røverhule) møtte han en gammel kjerring som hilste og ba så vakkert om å få sitte bakpå da hun var så klein til bens og var så nødig om å komme til Storejordet før klokken 10.00, sa hun. ”Jeg har nå ikke lov til å ha noen med,” sa Jonassen, ”men siden det er så om å gjøre, får det gå for denne gangen.” Ja, kjerringen hun takket og velsignet, og de kjørte videre. Om lidt høre Jonassen at hun tok til å pusle med noe og da han var en forsiktig mann, gløttet han bak og fikk se kjerringen rote i skreppen hun hadde med. Men i det samme gled skautet hennes tilside og han så at hun hadde skjegg som en voksen kar. Da kan det nok være at Jonassen ante uråd. ”Her er det sikkert ugler i mosen”, tenkte han og kastet i all stillhet svepen ned i snøen. Litt etter ba han kjerringen være så inderlig snill å gå av sleden og se etter svepen som han visst hadde mistet, for han turde ikke gå fra hesten, sa han. Ja, hun av og til å lete. Men så hyppet Jonassen til hesten og av sted gikk det så fort den bare kunne løpe. Og da ble det liv i kjerringen. Hun ropte og skrek og la ut etter sleden så skjørtene føk om benene på henne. Men hvor god hun enn var til å løpe, kunne hun ikke hamle opp med hesten og et stykke bortenfor Agnes måtte hun vende nesen hjem igjen. I skreppen som var surret bakpå fant Jonassen en lang kniv og en pistol og disse eies ennå av slekten hans.

Comments

comments