Vi har fått vite at dette blir hans siste sommer. Smerten er daglig skygge over alle detaljer. En krampaktig tanke tar overhånd når jeg ser soloppgangen, skal han aldri se den mer? Et barn stabber ned den slake bakken, en far etter med utstrakte betryggende armer, det vil han aldri opplevde. Klisjefylte frokoster med fuglesang og venner som ler, naboer som spiller høy musikk så det dunker i veggen, en løpende katt over plenen som ikke rakk å fange sitt bytte, et gammel menneske sittende på benken for en pause i alderdommen, dette er ting han snart ikke skal huske.
Sorgen er et bunnløst ginnungagap og stort sett later jeg som om livet er normalt. Ta vare på de gode øyeblikkene, sier folk. Tåpelig, det er de øyeblikkene vi ikke får jeg tenker på.