Kilde:

Small Windows: Folktales of Old China
Collected and written by Fang Yuan
Edited by Timothy D. Liebermann and David L.E. Watt

I en liten by nordøst i Kina bodde en ung mann ved navn Chen. Allerede fra barndommen så det ut til at ulykken forfulgte han. Begge foreldrene døde mens han ennå var for ung til å huske dem. En av onklene tok han til seg og sørget for at han fikk utdannelse. Chen hadde alltid mislikt livet som foreldreløs og da han ble voksen ønsket han å finne seg en kone og få mange barn, men han fant ingen kone. Dette tiltros for at naboer gjorde sitt beste i å opptre som Kirsten giftekniv, var det det ene mislykkede forsøket etter det andre.

En dag tok han en reise til en annen by. Han ankom sulten og utslitt og tok inn på et vertshus som lå ved veien. Der inne traff Chen en eldre mann som viste seg å være en onkelens venner. Chen ba den eldre om å spise med han. Mens de spiste snakket den sammen. Chen øste ut om sine sorger. Den vennlige eldre mannen tilbød seg å hjelpe og lovet å gjøre det han kunne for Chen. Den gamle lovmannen i byen hadde en eldre datter, «Hun vil passe deg. Jeg skal sørge for at det skjer,» sa den eldre mannen. Chen gledet seg over dette. Den eldre mannen ville at Chen skulle møte spåmannen som også hadde kunnskap om hvordan man gikk fram når det gjaldt giftermål. «Vær ved porten til templet i morgen tidlig», sa den eldre til Chen før han dro.

Den kvelden fikk ikke Chen sove, han lå og vred seg og håpet på at lykken endelig hadde snudd. Rett etter midnatt våknet han av en drøm og han kunne fortsatt høre hvordan barn lo mens han løftet dem opp i været. Han sto opp og dro av gårde mot tempelet. Da han nærmet seg templet fikk han se en mann som lente seg mot en haug på trappetrinnene, han lå der og leste i månelyset. Mannen holdt ansiktet nær ansiktet og så ikke ut til å merke den unge mannen. Chen så inn i boken over den andres skulder og ble overrasket over at han ikke kunne lese et eneste ord. Det var en type skrift han aldri før hadde sett. «Unnskyld meg,» sa Chen, «Kan du fortelle meg hva slags språk det er i den boken du leser? Jeg har studert, men maken til din bok har jeg aldri sett og jeg kan ikke forstå det som står skrevet der.» Den gamle mannen så opp fra boken med et lite smil: «Denne boken er ikke fra denne verden!» «Ikke fra denne verden?», sa Chen skeptisk. Den andre sa da: «Boken kommer fra underverden.» «Men om du er fra underverden, hva gjør du her?» ville Chen vite. Den andre sa: «Du vet kanskje ikke at folk fra underverden tar seg av menneskenes verden.», sa den gamle. «De arbeider om natten, for hvordan ville det ha vært om de kom ut blant mennesker på dagtid?» Nå var Chens nysgjerrighet vekket: «La oss si at jeg tror på deg. Hva er det så du har ansvar for?» Den gamle svarte: «Det er ikke stort. Jeg prøver å finne passende ektepar.» «Da kan du kanskje hjelpe meg. Jeg har lenge prøvd å få meg en kone, men har ikke lyktes. Nå viser det seg at jeg kan møte den gamle lovmannens datter, tror du det vil lykkes?» «Det tror jeg ikke. Skjebnen vil det slik at det ennå ikke er din tid.» Chen ble sorgfull av dette. Den eldre fortsatte: «Din framtidige kone er bare tre år gammel. Det er et usynlig bånd som binder dere sammen og det er fortsatt lenge til du vil få henne.» Chen visste ikke helt hva han skulle svare til en slikt mystisk spådom men han ønsket å vite mer. «Kan du fortelle meg hva som er i din sekk?» «Røde strenger.» «Kan jeg få seg?» «Ja, men du vil ikke se noe.» «Hvorfor ikke?» «Det er fordi de er usynlige for mennesker av denne verden. Jeg bruker de til å binde skjebner sammen.» Chen ba så om å få vite hvem hans framtidige kone ville være. Den gamle fortalte at det var et marked hvor en kvinne solgte grønnsaker. Det ville være en liten jente der, som hang i denne kvinnes skjørter. Den jenta var hans framtidige kone. Chen undret seg over dette og ville gjerne se denne jenta. Den gamle manne fulgte han til markedet. Men det var snart lyst og den gamle måtte reise til underverden, så de hastet av sted til markedet. Der fikk de se en kvinne, hun var blind på det ene øyet og ettersom de kom nærmere fikk Chen se at livet hadde vært hardt for kvinnen, hun manglet tenner og huden så ut som tørket løv. I armene bar hun en liten jente kledd i en skitten kjole. «Det er din framtidige kone,» sa den gamle og pekte på den skitne jenta. Chen var forferdet og ønsket ikke den lille jenta som sin framtidige kone. Men den gamle sto på sitt og forlot Chen der han sto.

Chen sa til seg selv: «Jeg er en lærd mann, jeg kan aldri bli en del av en slik fattigslig familie. Chen gikk til sitt rom og der planla han hvordan han kunne lure sin skjebne. Den kvelden, på hjørnet av vertshuset, leide Chen en røver til å ta livet av den lille jenta.

Rett før morgengry, snek røveren seg til markedet med en kniv i ermet. Den fattige kvinnen kom som vanlig, med barnet bærende på armen. Røveren hoppet fram, dro fram kniven og hugg etter jenta. Kvinnen skrek, snudde seg og prøvde å beskytte barnet. «Morder», ropte kvinnen og alle kjøpmennene kom springende til, men da var angriperen forsvunnet.

Senere traff Chen røveren og han spurte: «Er det gjort?» «Jeg vet ikke», sa den andre. «Jeg var så nervøs at jeg løp min vei.» Og røveren viste han kniven som fortsatt hadde merker av blod. Chen ble kald da han så blodet og det gikk opp for han hva han hadde gjort. De to skiltes.

Måneder og år gikk og Chen glemte det hele. Det virket som en vond drøm han en gang hadde hatt. Mange, mange år gikk og han fant ingen kone. Men livet var ikke helt uten lykke, han fikk seg arbeid. Og gjennom arbeidet, fant han omsider en kone.

Kona var ung og vakker og Chen elsket henne høyt. Stadig sa han og sukket: «Om bare skjebnen hadde bragt oss sammen tidligere.»

Det eneste som var merkelig var at kona alltid ville bære en vakker dekorert papirbit i panna. Det var vanlig at kvinner dekorerte sine ansiktet, men Chen hadde aldri sett sin kone uten. En dag da hans kone hadde vasket seg, spurte Chen om hvorfor hun alltid hadde den dekorasjonen i ansiktet.

Hans kone fikk tårer i øynene. Hun sa: “Jeg er foreldreløs. Min far hadde et godt arbeid, men han døde og moren min sørget slik at like etter døde hun. Min nabo, en fattig men elskelig kvinne som levde av å selge grønnsaker på markedet, tok meg med til markedet hver morgen. En tidlig moren ble vi angrepet av en røver med en kniv. Ingen har fortalt meg hvorfor noen prøvde å drepe meg. Jeg har et arr i panna etter den hendelsen.»

Da Chen hørte dette forsto han hva som hadde skjedd og han fortalte om det han hadde opplevd og gjort. Og han fortalte om den røde strengen som hadde bundet de to sammen.

Så fortsatte de å leve sammen og der ender den fortellingen.

Comments

comments