For lenge, lenge siden var det et skip som var ute og seilte. Kapteinen og mannskapet fikk øye på et skip. Hikst og sukk gikk gjennom mannskapet. Det var sjørøvere som nærmet seg. De så hvordan piratene satte ut båter fra skipet og hvordan disse ble fylt opp med røvere. Mannskapet ble fylt med frykt. Kapteinen ropte ut: «Hent den røde skjorta mi!» Styrmann sprang og hentet den røde skjorta. Kapteinen tok på seg skjorta og ledet mannskapet i kampen mot piratene. Selv de led noen tap, overvant de kampen og fikk drevet sjørøverne på flukt. Alle takket kapteinen som hadde vist et slikt mot.
Senere den dagen, fikk de øye på to sjørøverskip som sendte ut båter med røvere. Mannskapet skalv av frykt. Men igjen ropte kapteinen: «Hent den røde skjorta mi!». Og igjen fikk kapteinen og hans mannskap drevet de andre på flukt, selv om de led større tap denne gangen. Mannskapet var full av beundring for den modige kapteinen.
Mannskapet var nå helt utslitte. De satt på dekk hele natten igjennom og snakket og fortalte om det de hadde opplevd. En av dem spurte kapteinen: «Kaptein, hvorfor må du ha på deg den røde skjorta hver gang vi kjemper?» Kaptein rynket med brynene og snøftet. Han stirret ut i mørket før han svarte: «Om jeg blir skadet, vil ingen se det fordi jeg har på meg en rød skjorte. Og dere vil fortsette å ha mot til å kjempe.» Mennene satt i stille beundring over den modige kaptein som ledet deres skip.
Da sola rant fikk de øye på hele ti skip som nærmet seg. Båtene deres ble satt ut fylt med sjørøvere. Mannskapet så på kapteinen, mens de ventet på hans rop. Kapteinen, like rolig som alltid, ropte ut. «Hent den brune buksa mi!»