Den påtvungne isolasjonen – åttende episoden av mimesis i krise

Ja, det er nesten et år siden jeg laget denne lydfortellingen, vel av noen lydfortellingene er faktisk over et år gamle nå i skrivende stund. For øyeblikket skriver jeg flere artikler om prosjektet som skal inn i diverse antologier, så jeg hører igjennom episodene for fange hva som skjedde den gangen jeg sto på badet eller kontoret og knotet meg fram i det virtuelle.

I lydfortellingen er det fortellingen om steinkobbekvinnen som er sentral. En sterk fortelling om overtramp og undertrykkelse som fører til tap for alle parter. Bølger som slår går i bakgrunnen av dramaet, nesten som en vuggesang, en kontrast til det fortellingen bærer i seg av erfaring.

Fortellingen er ikke ny, den er fortalt og gjenfortalt mange ganger, av kvinner og menn. Den har sine lokale varianter og enkelte steder er det en opphavsfortelling, andre steder et sagn. Jeg tenker fortellingen er et godt eksempel på hvordan erfaringer både ligger til grunn for og omgir en fortelling. Hovedfortellingen handler om en ensom mann som får seg en kone gjennom å røve skinnet til en steinkobbe. Kvinnen, som egentlig er en steinkobbe, må leve fanget hos mannen, da han nekter henne å gi hennes skinn tilbake. Omsider finner et barna dette skinnet og moren reiser tilbake til sitt rette element som steinkobbe, men blir det hennes rette element igjen?

Fortellingens handlinger er gjenkjennbare. De framstår som symboler for mange erfaringer og det er med på å gjøre den relevant i dag. Vi har vært igjennom lange perioder med isolering som for enkelte har forsterket erfaring i det å være undertrykket og mishandlet. Hvordan komme seg ut av dette fangenskapet som er som et nettverk og flettverk hvor forbindelser til verden utenfor er kuttet? Steinkobbekvinnen er bærer av en kryptisk identitet, hvem er hun når hun verken er hjemme her eller der?

Det får meg til å tenke på en episode jeg var vitne til en gang. Det er mange år siden, kanskje tjue år? Jeg bodde i en bygård på Sagene. I leiligheten under var det stadig skrik og slag. En dag tror jeg hun rømte, men så kom hun tilbake. Han angrep henne på åpen gate og hun brukte deres lille barn som et skjold. Jeg vet ikke hvordan det gikk, politiet kom og tok mannen. Men bildet som satt igjen var barnet som et skjold på morens bryst. Det er vondt når det har gått så langt at barnet blir en beskyttelse. Jeg velger å tro at deres framtid gikk godt, for hva annet kan jeg tro?

Du kan høre fortellingen her.