Reisen hjem i går fra Romania ble langt med stressende enn jeg hadde forventet og håpet, jeg var ikke hjemme før 0030. Skriver om det en annen gang. Her er en tirsdagshistorie, en fortelling som er mer et skjellet for et uttrykk enn en helhetlig fortelling.

Den ør lille kona levde i et bitte lite hus sammen med sin bitte lille hund og sin bitte lille katt og alt annet som var smått.

En dag tok hun sin bitte lille kurv, satte på seg sin bitte lille hatt og gikk med bitte små skritt til markedet for å få tak i et bitte lite bein. Hun fant et bein på gravlunden og gikk med bitte små skritt hjem.

Der kokte hun beinet i en bitte liten gryte for å lage seg litt suppe.
Da kvelden kom tok hun på seg sin bitte lille nattkjole og la seg i sin bitte lille seng.

Da hun skulle til å sove, hørte hun lyden av noen som gikk. Og en bitte liten stemme som sa: «Hvem har tatt mitt bein.» Hun ble bitte litt redd. Noen gikk opp trappa og hun ble enda mer bitte litt redd. Hun gjemte sitt bitte lille hode under den bitte lille dyna.

Stemmen var nå i rommet og skrittene kom mot senga.

Tilslutt brølte stemmen høyt og stort: Du har tatt det!

«Ja vel da,» sa den ør lille kona.

Comments

comments