Kilden til denne fortellingen: 0. T. OLSEN, NORSKE FOLKEEVENTYR OG SAGN SAMLET I NORDLAND

Det var en gang to søstre som hadde velstående foreldre, og de fikk derfor en god oppdragelse. Da de var voksne, ble den yngste gift med en bra mann, og hun var lykkelig i sitt ekteskap. Den eldre søster, som var en stor skjønnhet, fikk mange friere; men hun ga dem alle sammen kurven. Hun var stolt av sin skjønnhet og fant ingen som var god nok for henne. Hun spottet til og med de fleste av sine friere, og pådro seg dermed deres uvilje. Tiden gikk og jenta ble aldeles som forhekset. Hun tålte ikke engang å se sin svoger og knapt nok sin egen far. Hun stengte seg inn på loftet og bare moren fikk slippe inn til henne. Hun laget seg en seng på gulvet for å ikke benytte en seng som et mannfolk muligens hadde sovet i. Slik gikk det en stund og foreldrene var ganske rådville.

De skjønte, at datteren var forhekset, men kunne ikke fri henne fra hennes underlig griller. Mens de fleste av de forsmådde friere bare glemte den forskrudde piken, var det en av dem, som ikke kunne glemme henne. Han gikk og hang med hodet, grunnet og sørget. Og tilsist var han aldeles medtatt av sin håpløse kjærlighet.

Så hendte det en dag, han var i tømmerskogen, at en gammel kjerring plutselig kom ut av en jordhaug tett ved det stedet, hvor han sto. Hennes nese nådde til haken, og i hånden holdt hun en hegbærkvist. Hun satte seg på stubben av det tre, gutten akkurat hadde felt, og ga seg til at nistirre på han. Han skjønte straks, at hun var en underjordisk kvinne, og han ble en smule fælen av seg og undret seg over, hva hun kunne mene med sitt besøk. Men da hun så godlynt ut, og hverken gjorde tegn til at friste ham eller gjøre ham noe ondt, ble han rolig. Han forsto, at hun var en godvette, hvilket hun også var. Da skogsfruen en god stund hadde stirret på han, sa hun: ”Stakkars gutten så, for et kyss du et ønske skal få.”
Gutten forsto meningen av hennes ord, og skjønt hun så alt annet enn innbydende ut, nølte han ikke med at gi henne kysset, for han ønsket at vinne jenta, som hadde skjenket ham kurven. Da skogsfruen hadde fått kysset, reiste hun seg og strøk ham med hegbærkvisten rundt hode, armer, kropp og ben, idet hun sa:
”Den møy du når,
for kysset du ga hennes hug du får.”

Da hun hadde uttalt disse ord, forsvant hun inn i den dunkle jordhaugen igjen. Men da det ble kveld, ble gutten forvandlet til en liten sangfugl, som fløy bort til pikens loftsvindu og satte seg til å synge. Det varte ikke lenge, før piken ble oppmerksom på fuglen og dens sang.
Hun nærmet sig vinduet, og da fuglen ble sittende rolig, lukket hun opp for den. Den fløy inn, satte seg ved henne og sang for henne, til hun sovnet. Om morgenen ved første gry av dag fløy den imidlertid sin vei. Slik gikk det natt etter natt hele uken igjennom, fuglen kom i siste kveldskumring og fløy bort ved første morgengry. Jo Lengre det led, dess bedre likte kvinnen den lille fuglen. Hun lot derfor vinduet stå åpent, så den etter eget ønske kunne fly ut og inn.

Så drømte hun en natt, at den lille sangeren var hennes siste forsmådde frier, og hun syntes han sang så gripende, at hun uvilkårlig omfavnet og kysset ham. Hun følte i det samme en så heftig glede, at hun falt sammen i avmakt. Da hun kom til sans og samling igjen, var fuglen borte og kom ikke mer tilbake.

Da piken forsto, at fuglen ikke kom igjen, ble hun bedrøvet og rent utrøstelig. Men samtidig ble hun også skamfull over seg selv, fordi hun i sin tanke ofte kom til å forveksle fuglen med gutten, som hun hadde omfavnet i sine drømmer. En dag klaget hun til moren og sa hun ikke ville leve lenger om ikke fuglen kom tilbake. Foreldrene ble meget bekymret og lot det bekjentgjøre, at den som kunne bringe dem den lille sangfuglen, skulle få en stor belønning.

Den forsmådde gutten kom en dag og ba om å få snakke med jenta. Han hadde riktignok ikke fuglen med. sa han, men han ville få piken til å beskrive den litt nærmere for seg. Han hadde det håp, at han skulle kunne skaffe henne fuglen som sang så vakkert. Foreldrene likte gutten, og da moren hadde talt med datteren om hans ærende, førte hun ham inn til henne. Da han kom inn, kjente hun han igjen straks. Det var jo han hun hadde drømt om og forvekslet med fuglen. I det samme var hennes avsky for mannfolk som strøket bort og de ble venner og vel forlikt.
Det ble holdt et festlig bryllup.

Og snip snap snute —nå er eventyret ute.

Comments

comments