Folkloristen Berge anklaget innsamlerne for å ikke ha tatt hensyn til fortellernes ulike fortellermåter som han da, som sagt, deler inn i tre kategorier. De tre kategoriene: Den upersonlige stilen, den personlige stilen og den rene eventyrstilen eller den rytmiske fortellerstilen som han også kaller det.
Berge mener at den upersonlige stilen ikke er en kunstform. Likevel vil jeg si at denne stilen kan i sammenhenger ha noe for seg, spesielt i en pedagogisk sammenheng hvor fortellingens budskap ofte må være fokus.
Den upersonlige stilen kjennetegnes med det følgende:
• refererende
• færre dialoger
• færre gjentakelser
• ikke utmalende ord
• fortelleren rasjonaliserer eventyret
• fortelleren er en tilskuer til fortellingen
• fortelleren foretrekker skjemteeventyr
Berge foretrekker helt tydelig den personlige fortellerstilen, det er det som er den moderne eventyrstilen og er beskrevet på følgende måte:
• fortelleren dyrker fortellerstilen
• involverer både det impresjonistiske og det realistiske
• bidrar med personlige refleksjoner inn i fortellingen – kalt refleksjonsinnskudd
• utbroderer eventyrskildringen med scener fra dagliglivet
• bruker det han kaller for spanderingscener, det vil si scener som ligger utenfor fabelen/plotet
• har realistiske utmalinger
• er på grensen til å utvanne det episke og det stilistiske og eventyrformlene
• forlenger monologene
• fletter inn nye karakterer
Berge mener at den personlige stilen utfordrer helheten i et eventyr, da det legges mye ned i detaljer i fortellingen. Men han understreker at det er samtidens fortellerstil: «Bylgjune av frisk, livande, notids forteljekunst braut soleis ned og skylte yvi dei seinste restine av den upphavelege, klassiske eventyrkunsti, med si døyvde, dramatiske ro og si handfaste episke uppbyggjing.»
Fortelleren som har en personlig stil, er en kunstner. Slik er det ikke med den fortelleren som bruker den rene eventyrstilen. Berge mener at denne fortelleren er en som er nærmere resitasjon enn kunst. Men formen i seg selv er en kunstform og denne har fortelleren arvet. Denne fortelleren har kanskje mer fokus på tradisjonen enn å uttrykke seg selv gjennom en fortelling. Berge mener at denne fortelleren gjengir en bestemt form, og ved nærmere undersøkelser ser han at denne fortelleren forteller den samme fortellingen på samme måte hver gang han eller hun forteller. Formen er altså ikke dyrket fram av fortelleren, men av tradisjonen. Berge har gjort gjentatte stikkprøver blant fortellerne og kan gjennom dette påvise at den rytmiske eventyrstilen er en nedarvet kunstnerisk form og ikke en form utviklet av den enkelte fortelleren selv. Dette er støttet av at den rytmiske eventyrstilen hjelper fortelleren å huske fortellingen.
Den rytmiske eventyrstil har følgende kjennetegn:
• formen er bundet, den har ingen realistiske eller impresjonistiske innskudd
• formen er preget av rytmer som kommer i en bestemt rekkefølge (innledning i prosa, dramatisering dvs en dialog, klimax, deretter rytmiske deler og avslutning i prosa kan være en slik rytme)
• fortellingen har enten rytmiske deler som bindes sammen av prosa, eller prosa deler som bindes sammen av rytmiske deler
• den rytmiske grunnloven er gjentakelser
• det er et ledemotiv som går igjennom hele fortellingen, ledemotivet kommer fram i begynnelsen av fortellingen
• tretalls loven dominerer som en rytmisk regel
• bølgelinje er en annen rytmisk regel, det er motiv eller en ornametikk som Berge kaller det, som går igjen et uvisst antall ganger i en fortelling. Et eksempel på det er regleeventyr.
• Symetri går igjen, f.eks. i regleeventyr som Hårslå hvor du møter de samme motivene før og etter et klimaks
• klimaks er når hendelsene stiger til et stilistisk superlativ, bildene bygger opp utover i fortellingen. Det kan være et kvalitetsklimaks som bronsje, sølv og gull, eller måle klimaks hvor elementer blir større som hodene på troll. Berge snakker også om karakterklimaks hvor personskildringene stiger (Per, Pål og Askeladden). Og tilslutt snakker han om situasjonsklimaks hvor hele situasjonen stiger gjennom vendepunkter. Disse klimaksene kan selvfølgelig henge sammen. Klimakset arbeider ofte etter tretallsloven. Her bemerker Berge følgende form for klimaks i tretalls lov – første er positiv – det hørtes et smell, neste er komparativ – neste enda mer enn første og tredje er superlativ – så høyt at…….
• Dramatisering, flere eventyr er dominert av dialoger, slik som dyreeventyr for eksempel. Eller så kan dialogene brukes ved viktige situasjoner.
• inngang og utgang er ofte faste formler og ifølge Berge kan den samme fortelleren ofte bruke de samme formlene uavhengig av hvilket eventyr de forteller
• vers og rim, dette antar Berge at er en arv fra den norrøne diktningen. Alliterasjon blir gjerne brukt. Videre peker Berge på fortellerens bruk av det han kaller onomatopoetisk point. «Det surkler slik i meg», sa vannbøtta, kan være eksempel på det siste.
Det neste steget nå er å inne ut av hva som kan fungere som parametere i dag. Begrunnelsen for å gjøre dette er å metodisk kunne se på hvordan jeg kan videreutvikle fagområdet.