For utenforstående kan det være vanskelig å forstå hvordan en forteller arbeider med en tekst. Nå finnes det sikkert like mange måter å arbeide med en tekst som det er fortellere, men jeg får et inntrykk av at mange tror at fortellere er formidlere, at de tar en tekst som de så lærer seg utenat. Det er ikke riktig. På mange måter er det en tett forbindelse mellom fortellingen og fortelleren. Folkloristen Ørnulf Hodne skriver om tradisjonsbærerne, altså de som fortalte folkeeventyr og lignende, at det fantes tydelige autobiografiske spor i fortellingene de fortalte, det samme kan sies om mange fortellere i dag. Fortelleren har valgt en fortelling fordi den bærer preg av noe skaper gjenkjennelse hos fortelleren.

En fortelling handler ikke kun om en skriftlig tekst, men fortellingen er et rikt område som fortelleren går inn i og skaper utfra. Selv er jeg ikke en skriver i arbeid med en fortelling som jeg kunstnerisk skal framføre muntlig. Det hender jeg bruker noen skriftlige øvelser, men det vil aldri falle meg inn å skrive ned en fortelling som jeg så arbeider med. Her er jeg fanatisk! Når jeg arbeider med muntlig fortellerkunst, er det muntlige metodiske også det sentrale.

Da jeg er opptatt av minne for tiden, har forholdet til tekst også med minne å gjøre. Det er både for å huske fortellingen man skal fortelle, for at lytterne skal skape et forhold til fortellingen, og fordi minnet er en inngang til det personlige, til identiteten. På en måte kan du si at du skal finne ditt autobiografiske jeg i fortellingen, gjennom bruk av minner, fortellingen minner deg om noe. Dette minnet kan være en hendelse i eget liv, eller det kan være et tema som opptar deg, som vekker noe du har bivånet. I for eksempel en tradisjonell fortelling som et folkeeventyr møtes det personlige og det kulturelle minnet og dette synliggjøres gjennom verket man framfører. Det er blant annet derfor jeg mener at den muntlige fortellingen ikke er en reproduksjon av en tekst.

Her følger en fortelling:

Geita

Kilde: Myths and myth-makers old tales and superstitions interpreted bu comparative mythology av John Fiske

En brahman gikk til markedet for å kjøpe seg en geit. Det var tre tyver som fikk øye på han og ønsket å stjele geita fra han. De plasserte seg på ulike steder langs veien.

Brahmanen bar geita på ryggen og gikk av gårde. Da han passerte den første tyven, sa denne. «Hvorfor bærer du en hund på ryggen?» Brahmanen svarte: «Dette er ingen hund, det er en geit.»

Videre på veien møtte han på den andre tyven som spurte. «Hvorfor bærer du en hund på ryggen?» Brahmanen ble nå forvirret. Han satte geita på bakken og undersøkte den. Så løftet han den opp og gikk videre. Snart kom han til den tredje tyven som gjentok det de andre hadde sagt. «Hvorfor bærer du en geit på ryggen?». Brahmanen ble nå redd, han kastet fra seg geita og gikk hjem. Der gjennomgikk han en renselse fordi han hadde rørt ved et urent dyr.

Tyvene fikk seg en geit som de slaktet og åt.

Dette er en enkel fortelling. Det kulturelle minnet vekkes i meg, fordi jeg kjenner en rekke varianter av den, men også fordi det kommer fra en annen kultur. Jeg kikker inn i en annen kultur og undres. På et mer personlig plan handler fortellingen om miste troen på et prosjekt, noe jeg kan gjenkjenne meg i på mange områder.