Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om den moderne muntlige fortellerkunsten i Norge, som har beveget seg mot noe som er rikt og variert. Det er ikke mange fortellere i Norge, men de som er, har utviklet unike stemmer, fra den som er nedpå og forteller fåmælt, til den som eksperimenterer. Dette er som langt fra det som skjedde for over 30 år siden ved det som i dag kalles for Oslomet – storbyuniversitet. Nå er det ikke slik at Oslomet er det eneste stedet som «utdanner» fortellere, det er flere måter å bli forteller på, men det er det jeg selv har erfaring med og kan uttale meg noe om.
Det som skjedde for tretti år siden. La meg starte der. Da satte Marit Jerstad i gang korte fortellerkurs i dramautdannelsen ved det som nå heter Oslomet – storbyuniversitet. Ifølge en fortelling, Marit selv har fortalt, skal hun ha fått ideen da hun selv var på en konferanse i Frankrike. Tilstede var også den franske fortelleren Bruno De La Salle. Marit ble bedt om å formidle om norrøn mytologi. Noe hun gjorde, hvor på Bruno De La Salle skal ha sagt at «Du er en forteller» og det hadde gått opp for Jerstad «at det er jeg». Hun så det var et behov for denne kompetansen, spesielt rettet mot barn i skolen og utviklet dermed fortellerkurs, som fortsatt er et tema i det første året i BA drama – og teaterkommunikasjon. Det var (og er) norske folkeeventyr som gjaldt å formidle. Da jeg selv gikk det året, var jeg ute i skolen og fortalte det norske folkeeventyret 12 villender, og jeg husker fortsatt fortellingen og rommet jeg fortalte i, selv om dette er helt tilbake i 1994. Jeg tror ikke jeg selv valgte fortellingen, jeg bare fikk den og forunderlig er det at folkeeventyret har visse autobiografiske spor som jeg kjenner igjen.
Disse kursene var sterkt påvirket av møter med den franske fortelleren Abbi Patrix og The Company of Storytellers fra England. De internasjonale fortellerne kom til Norge for å undervise og ha forestillinger. På den tiden visste vi vel egentlig ikke hva vi drev med. Det var ikke utviklet en tydelig metodikk, men det ble skapt opplegg basert på en ide om hva muntlig fortellerkunst kunne være og hva som man antok var viktig å få fram. Noe som ble daglig innprentet den gangen var at muntlig fortellerkunst var IKKE teater, dette har endret seg nå. Et nytt fagemne har behov for å finne sin identitet og det letteste er kanskje gjennom å poengtere hva det ikke er.
Tone Idun Bolstad var den første studenten som gikk ut og skapte et levebrød av å fortelle historier. Hun skrev også en hovedfagsoppgave som var med på å legge grunnlaget for det studiet som i dag heter Muntlig fortellerkunst.
Her gikk det første kullet ut i 1995. Siden den gang har det vært avholdt en rekke halvårsstudier over hele landet, og mange har studert kunsten å fortelle, enten fordi de ønsket å utøve det som et yrke eller for å bruke metoden å fortelle i andre sammenhenger som skoler og barnehager. Det er også flere universiteter som har skapt tilsvarende studier. I år, 2022, har 27. kullet på fulltidstudiet startet og det er mitt 20. kull, ved siden av deltidsstudiene som har vært arrangert.
Ved siden av dette, er det flere andre «tradisjoner» som er til stede i norsk muntlig fortellerkunst i dag. Den ene er de lokale fortellerne man kan treffe på bygdene omkring i Norge. Disse lever ikke av å fortelle, men forteller historier knyttet til stedet de kommer fra og de mennesker de har levd med, i mer lokale sammenhenger. Disse ”fortellerne” har alltid fortalt av glede, lyst og i arv. Den andre tradisjonen knyttes til det flerkulturelle miljøet i Norge. Her treffer man afrikanere fra både Vest -–og Sør-Afrika, somaliere, iranere osv. som bruker den muntlige fortellingen både i hverdag og offentlig sammenheng.
I 1996 ble Norsk Fortellerforum dannet. Dette var en interesseorganisasjon for den levende muntlige fortellingen. NoFF hadde flere lokallag spredt omkring i Norge som sto bak ulike arrangementer. Disse «lokallagene» er fortsatt aktive og sørger for at muntlig fortellerkunst holdes levende. NoFF er dessverre blitt en sovende organisasjon.
Denne høsten har noen av oss satt i gang foreningen Fortellerne. Hensikten her er å arbeide med nettverk og profesjonalisering av fortelleren i et langt livsløp. Vi har et neste møte uken som kommer hvor vi skal arbeide med å legge aktiviteter for høsten 2022.