Kilde: Kryptadia, volume 1
Det var en bonde som hadde tre sønner. Nå hadde det seg slik at avlingene var dårlige, og bonden befant seg i den største elendighet. En dag kalte han sønnene til seg og fortalte dem om hvor dårlig det sto til. “Jeg har kommet fram til”, sa bonden, “at dere må reise ut i verden for å finne lykken.” Det ville alle tre brødrene, men kun én kunne reise av gangen fordi bonden ville ikke bli alene igjen på gården. De ble enige om at de skulle reise i ett år og en dag og så komme tilbake til gården. Den første til å reise var den eldste sønnen. Den eldste sønnen tok en kjepp og en kake av hvete og begynte sin vandring. Han visste ikke helt hvor han skulle gå, men han fulgte to svaler og vandret lenge. Han gikk innom gårder på veien for å be om arbeid. Men alt han fikk, var en seng av halm om natten. Etter en god stund kom han til en skog som han måtte krysse. Da han var kommet seg igjennom skogen, kom han til en brønn hvor det satt en gammel kvinne og en mann, og de var begge kledd i svart. Den eldste sønnen snakket ikke med de to som satt der, men forsynte seg med vann fra brønnen og satte seg ned for å spise av den nisten han hadde brakt med seg. Den unge mannen ved brønnen så han spise og sa: “Vi vet hvem du er, og hva du søker, og ber om å få litt av din niste.” “Jeg har ikke gått denne lange veien for å dele med noen”, sa den eldste sønnen. “Så får du ha hell og lykke da”, sa den unge mannen og gikk bort med den gamle kvinnen.
Uten å tenke mer på dette reiste sønnen seg og gikk videre. Da han hadde gått et stykke videre, fikk han øye på et slott. Den unge bonden hadde aldri sett noe så vakkert. Han gikk til slottet og så at på døren var det skrevet i store gullbokstaver en innskripsjon: “Jeg er ung. Jeg er rik, og jeg er vakker. Den som kommer til meg, vil bli en fornøyd mann.” “Min reise har ikke vært forgjeves”, tenkte den unge bonden. Han gikk inn og ble mottatt av en ung vakker kvinne som var prinsessen i slottet. Hun var det vakreste han hadde sett, og prinsessen tok han vel imot og serverte han den deiligste mat. Da måltidet var over, sa prinsessen: “Denne natten skal vi være sammen. Du skal tilfredsstille meg gjennom hele natten. Men makter du ikke det, vil vakten hugge hodet av deg.” Og prinsessen tok den unge mannen inn i et soverom vakrere enn andre rom. Der tok de av seg klærne og gikk til sengs. Den unge bonden gjorde sitt beste for å tilfredsstille prinsessen, men da morgenen kom, gråt prinsessen. “Det trengs fire av deg for å tilfredsstille meg!” sa hun og ropte på vakten, som kom og hugget hodet av den unge bonden.
Da det var gått ett år og en dag uten nyheter om den eldste broren, ville den nesteldste dra. Motvillig ga den gamle mannen han sin velsignelse og ba han finne den eldste broren. Det gikk likeens med den nesteldste som den eldste. Han kom til brønnen og ville ikke dele sin niste med de som satt der. Han gikk videre til han kom til slottet, og han tilbrakte natten med prinsessen. Om morgenen sa prinsessen: “Jeg ville ha hatt tre menn som deg minst for å tilfredsstille meg … Vakter, hugg hodet av denne bonden!”
Da ett år og en dag var gått, ville den tredje sønnen av gårde. Faren forsøkte å stoppe ham, men forgjeves. Den gamle mannen velsignet sønnen og ga ham bygg og aske som niste. Fattigdommen var så stor der hjemme. Den yngste broren fulgte samme vei som brødrene og kom til brønnen i utkanten av skogen. Han satte seg ned for å spise av bygget og asken. Den gamle kvinnen og hennes sønn var der fremdeles. “Hei”, sa hun. “Hei gode kvinne”, svarte den unge bonden. “Vil du dele din niste med oss?” spurte hun. “Det er ikke mye jeg har, men det jeg har, kan deles med andre”, var hans svar, og han delte sin niste med de to. De spiste med velbehag, og kvinnen sa: “Du er en god mann. Du skal få denne ringen av oss. Når du sier: Dominus Vobiscum, vil en del av kroppen din vokse, og når du sier Sursum Corda, vil det bli som det var. Farvel og må lykken være med deg.”
Den tredje sønnen, den unge bonden, prøvde ringen straks, og det stemte som den gamle hadde sagt. Hans lem vokste seg stort. Han gikk videre og kom til slottet, hvor han leste: “Jeg er ung. Jeg er rik, og jeg er vakker. Den som kommer til meg, vil bli en fornøyd mann.” “Godt”, tenkte den unge mannen; “dette er det jeg trenger.“ Han gikk inn og ble godt mottatt, han som sine brødre. Og den natten er det å si at prinsessen fikk lite hvile og stor glede. Likevel, neste morgen var ikke prinsessen fornøyd, og den unge bonden brukte ringen. Han sa: ”Dominus Vobiscum”, og han følte effekten av ringen. Han arbeidet godt, og prinsessen sukket høyt, men lot seg ikke beseire. I andre runde, med ringen og formelen, ropte den unge mannen: “Denne gangen er du vel fornøyd?” Hun prøvde et nei, men var ikke i stand, hun innrømmet nederlaget. Bryllup ble feiret, og de levde godt.
Kort tid etter dro den unge bonden for å bade i den nærliggende elven ved slottet. Han la sine klær på elvebredden og hoppet ut i det kjølige vannet. En prest kom gående og så klærne ligge der på bredden. Han kikket i lommene og fant ringen. Ringen var meget vakker, og den passet prestens fingre. Derfor stjal han ringen og gikk videre.
Det var en søndag, og kirken var fylt. Alt gikk bra helt til presten uttalte de fatale ordene: “Dominus Vobiscum.” Under prestekjolen skjedde det noe, merket presten, men han fortsatte sitt arbeid, og ved neste Dominus Vobiscum ble det verre. Men presten måtte fortsette sin preken, og snart var det en underlig og rar slange som buktet seg langs alteret, gjennom kirken ut gjennom inngangsdøren til kirken. Presten var rød, så lilla og til slutt blå. Kvinnene grep sine barn og flyktet, og mennene våget heller ikke å bli. Ved hjelp av en tjener kom presten seg ut av kirken med en hale som han knapt kunne dra med seg. Presten fikk ikke plass i noe hus, så han ble sittende ute i all slags vær, mens leger kom fra alle steder for å helbrede han. Til slutt fikk vår unge bonde høre om dette. Han kom, sa de riktige ordene, og presten var fornøyd, som du sikkert kan skjønne.
Det var en bonde som hadde tre sønner. Nå hadde det seg slik at avlingene var dårlige, og bonden befant seg i den største elendighet. En dag kalte han sønnene til seg og fortalte dem om hvor dårlig det sto til. “Jeg har kommet fram til”, sa bonden, “at dere må reise ut i verden for å finne lykken.” Det ville alle tre brødrene, men kun én kunne reise av gangen fordi bonden ville ikke bli alene igjen på gården. De ble enige om at de skulle reise i ett år og en dag og så komme tilbake til gården. Den første til å reise var den eldste sønnen. Den eldste sønnen tok en kjepp og en kake av hvete og begynte sin vandring. Han visste ikke helt hvor han skulle gå, men han fulgte to svaler og vandret lenge. Han gikk innom gårder på veien for å be om arbeid. Men alt han fikk, var en seng av halm om natten. Etter en god stund kom han til en skog som han måtte krysse. Da han var kommet seg igjennom skogen, kom han til en brønn hvor det satt en gammel kvinne og en mann, og de var begge kledd i svart. Den eldste sønnen snakket ikke med de to som satt der, men forsynte seg med vann fra brønnen og satte seg ned for å spise av den nisten han hadde brakt med seg. Den unge mannen ved brønnen så han spise og sa: “Vi vet hvem du er, og hva du søker, og ber om å få litt av din niste.” “Jeg har ikke gått denne lange veien for å dele med noen”, sa den eldste sønnen. “Så får du ha hell og lykke da”, sa den unge mannen og gikk bort med den gamle kvinnen.
Uten å tenke mer på dette reiste sønnen seg og gikk videre. Da han hadde gått et stykke videre, fikk han øye på et slott. Den unge bonden hadde aldri sett noe så vakkert. Han gikk til slottet og så at på døren var det skrevet i store gullbokstaver en innskripsjon: “Jeg er ung. Jeg er rik, og jeg er vakker. Den som kommer til meg, vil bli en fornøyd mann.” “Min reise har ikke vært forgjeves”, tenkte den unge bonden. Han gikk inn og ble mottatt av en ung vakker kvinne som var prinsessen i slottet. Hun var det vakreste han hadde sett, og prinsessen tok han vel imot og serverte han den deiligste mat. Da måltidet var over, sa prinsessen: “Denne natten skal vi være sammen. Du skal tilfredsstille meg gjennom hele natten. Men makter du ikke det, vil vakten hugge hodet av deg.” Og prinsessen tok den unge mannen inn i et soverom vakrere enn andre rom. Der tok de av seg klærne og gikk til sengs. Den unge bonden gjorde sitt beste for å tilfredsstille prinsessen, men da morgenen kom, gråt prinsessen. “Det trengs fire av deg for å tilfredsstille meg!” sa hun og ropte på vakten, som kom og hugget hodet av den unge bonden.
Da det var gått ett år og en dag uten nyheter om den eldste broren, ville den nesteldste dra. Motvillig ga den gamle mannen han sin velsignelse og ba han finne den eldste broren. Det gikk likeens med den nesteldste som den eldste. Han kom til brønnen og ville ikke dele sin niste med de som satt der. Han gikk videre til han kom til slottet, og han tilbrakte natten med prinsessen. Om morgenen sa prinsessen: “Jeg ville ha hatt tre menn som deg minst for å tilfredsstille meg … Vakter, hugg hodet av denne bonden!”
Da ett år og en dag var gått, ville den tredje sønnen av gårde. Faren forsøkte å stoppe ham, men forgjeves. Den gamle mannen velsignet sønnen og ga ham bygg og aske som niste. Fattigdommen var så stor der hjemme. Den yngste broren fulgte samme vei som brødrene og kom til brønnen i utkanten av skogen. Han satte seg ned for å spise av bygget og asken. Den gamle kvinnen og hennes sønn var der fremdeles. “Hei”, sa hun. “Hei gode kvinne”, svarte den unge bonden. “Vil du dele din niste med oss?” spurte hun. “Det er ikke mye jeg har, men det jeg har, kan deles med andre”, var hans svar, og han delte sin niste med de to. De spiste med velbehag, og kvinnen sa: “Du er en god mann. Du skal få denne ringen av oss. Når du sier: Dominus Vobiscum, vil en del av kroppen din vokse, og når du sier Sursum Corda, vil det bli som det var. Farvel og må lykken være med deg.”
Den tredje sønnen, den unge bonden, prøvde ringen straks, og det stemte som den gamle hadde sagt. Hans lem vokste seg stort. Han gikk videre og kom til slottet, hvor han leste: “Jeg er ung. Jeg er rik, og jeg er vakker. Den som kommer til meg, vil bli en fornøyd mann.” “Godt”, tenkte den unge mannen; “dette er det jeg trenger.“ Han gikk inn og ble godt mottatt, han som sine brødre. Og den natten er det å si at prinsessen fikk lite hvile og stor glede. Likevel, neste morgen var ikke prinsessen fornøyd, og den unge bonden brukte ringen. Han sa: ”Dominus Vobiscum”, og han følte effekten av ringen. Han arbeidet godt, og prinsessen sukket høyt, men lot seg ikke beseire. I andre runde, med ringen og formelen, ropte den unge mannen: “Denne gangen er du vel fornøyd?” Hun prøvde et nei, men var ikke i stand, hun innrømmet nederlaget. Bryllup ble feiret, og de levde godt.
Kort tid etter dro den unge bonden for å bade i den nærliggende elven ved slottet. Han la sine klær på elvebredden og hoppet ut i det kjølige vannet. En prest kom gående og så klærne ligge der på bredden. Han kikket i lommene og fant ringen. Ringen var meget vakker, og den passet prestens fingre. Derfor stjal han ringen og gikk videre.
Det var en søndag, og kirken var fylt. Alt gikk bra helt til presten uttalte de fatale ordene: “Dominus Vobiscum.” Under prestekjolen skjedde det noe, merket presten, men han fortsatte sitt arbeid, og ved neste Dominus Vobiscum ble det verre. Men presten måtte fortsette sin preken, og snart var det en underlig og rar slange som buktet seg langs alteret, gjennom kirken ut gjennom inngangsdøren til kirken. Presten var rød, så lilla og til slutt blå. Kvinnene grep sine barn og flyktet, og mennene våget heller ikke å bli. Ved hjelp av en tjener kom presten seg ut av kirken med en hale som han knapt kunne dra med seg. Presten fikk ikke plass i noe hus, så han ble sittende ute i all slags vær, mens leger kom fra alle steder for å helbrede han. Til slutt fikk vår unge bonde høre om dette. Han kom, sa de riktige ordene, og presten var fornøyd, som du sikkert kan skjønne.