Det nye året har landet i fanget, fortsatt en tid med isolasjon, snart har det gått to år siden «samfunnet stengte» og har det kanskje ikke blitt det nye normalen? Selvfølgelig vil pandemien gå over eller vi blir vant til Covids nærvær i våre liv, men nesten to år med en «annerledeshet» har ført til endringer. Ta undervisning for eksempel, digitaliseringen har kommet, ny kompetanse er ervervet, den legges ikke bort når pandemien er erklært overvunnet.

En annen følge av pandemien er at jeg igjen har tatt opp strikking. Strikking er «enkelt», det er taktilt, der jeg må tilbringe mange timer foran dataen og det gir en mestringsfølelse av å se noe som beveger seg framover, for isolasjon kan fort forveksles med stagnasjon. Strikking er en hellig hverdagslighet.

Isolasjon er alder. Ta folkeeventyrene, hovedpersonen i folkeeventyrene er gjerne og hovedsakelig om det unge mennesket som er i ferd med å bli voksen. I de norrøne og greske mytene er alderdommen mer eller mindre fraværende, gudene har hjelpemidler som holder dem evig unge. Det går nesten skeis en gang blant de norrøne gudene da Idunn med sine foryngende epler er forsvunnet, og gudene kjenner alderdommen verke i kroppen. Likevel rister Odin en eldre kvinne opp av en komposthaug når han trenger å vite mer. I ungdommen finnes det mimetiske begjæret som driver dem framover i vekst. Alderdommen sees på som noe stagnert, bokstavelig talt gjennom motiver som en gammel kjerring som står fast med nesa i en stubbe i skogen, der har hun stått i tre hundre år.

Ja, ungdommen må også gjennom en isolasjon i sin reise. De fratas alle relasjoner, som familie og plasseres i et ukjent og fremmed landskap for å understreke isolasjonen. Det er en fase i den ungdommelige søken, isolasjonen er en nødvendighet for å nullstille karakteren slik at denne kan finne sitt egentlige begjær. Men hva er isolert for godt, for eksempel i skogen, det er alderdommen, den vise som skal rådgi ungdommen. En som etter samfunnets normer ikke lenger er drevet av begjær. Slik framstår det i folkeeventyrene.

Ettersom jeg blir eldre, blir jeg mer usynlig, en annen form for isolasjon. Jeg er fratatt forbindelsen til begjæret, kanskje fordi jeg ikke lenger er en fruktbar kvinne. Jeg er ikke lenger lovende, og å begynne med noe nytt legges ikke til rette, det er et marked forbeholdt de som er langt yngre.

Begjæret er sentralt i mimesis (etterligning), det driver oss framover, forbi det som skal dekke våre behov, men, ifølge Per Bjørnar Grande, som bruker den franske filosofen Rene Girard som grunnlag, er begjæret også basert på en annens begjær. Når våre behov er dekket, er fortsatt begjæret der:

Begjæret er altså basert på det mellommenneskelige og virker gjennom sin egen lovmessighet. Denne lovmessigheten baseres på at begjæret formes i forhold til andres begjær. På det viset kan man snakke om en imitativ smitte, hvor alle, mer eller mindre, påvirker hverandre og er med på å danne personligheten og psyken til hverandre. (Grande, 2014, s. 45).

I et visst monn er begjær viktige i våre liv, men man må sørge for at det ikke tipper over i galskap, voldsom sjalusi eller lignende.

Den trettende feen eller hun som ikke blir invitert, i folkeeventyret om Snøhvit eller i Iliaden hos Homer, der hvor hun er den innledende årsaken til den store krigen, er basert på et syn på den isolerte kvinnen (Seago, 2002). Det gjaldt spesielt den kvinnen som ikke fikk egne barn. I de samfunnene hvor disse fortellingene oppsto var kvinnens viktigste og kanskje eneste oppgave å sette barn til verden, hun var ikke en gang årsaken til barnet, for barnet var plantet i henne av mannen og hun var en som skulle bære mannens barn fram.

Den kvinnen som var alene, var desto mer isolert fordi hun ble sett på noe som skapte ubalanse i samfunnet (Seago, 2002). Dette henger fortsatt igjen, dette bildet på kvinnen som av ulike grunner er utenfor og spesielt om hun når en viss alder, da er hun en raring.

kilder

Grande, P. B. (2014). Begjærets natur. TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID · Volum 11 · Nr.1, ss. 44-53.

Seago, K. (2002). Construction the witch. I I. M. Blayer, & M. Sanchez, Storytelling Interdisciplinary & Intercultural Perspectives (ss. 72-83). New York: Peter Lang.

Comments

comments