Men hva så med fortelleren? Som fortellere I Norge har vi primært vært opptatt av enten være i litteratur – eller scenekunstdelen og vi har diskutert lite den immaterielle kulturarven. På meg selv kan jeg kjenne en frykt for å bli knyttet til en romantisk ide om tradisjonsbæreren, og at vi gjerne forbinder den immaterielle kulturarven med en nasjonalidentitet primært til oppvisning for turister, hvilket det også er. Den immaterielle kulturarven hander om noe mer. Det handler ikke om en stagnasjon som må bevares, men om hvordan tradisjon tilpasses den moderne konteksten eller samtiden. I Unesco sammenheng handler det f.eks. om gode praksis eksempler som kan hjelpe land i sør.
Jeg mener at det blant fortellere eller kanskje fortellermiljøet er to gode praksiseksempler som har modeller verdt en Unesco titt. For det første er det studiet ved HiOA, dette er helt unikt i europeisk sammenheng og kanskje på verdensbasis. I over 20 år har det blitt utviklet metodikk og undervisningsmodeller som er kopiert inn i mange andre sammenhenger enten det er undervisningsplaner eller som enkeltstående workshops.
Det andre er Nordisk fortellerseminar som operer etter en godt utprøvd modell og som kunne vært lett overførbart til andre sammenhenger utenfor Norden. Kjernen i begge modeller (uten at jeg kjenner nordisk fortellerseminar noe særlig godt) er fokus på muntlig overlevering hvilket jo er midt i blinken for Unesco.
Poenget er at det for fortellere er verdt å se nærmere på den immaterielle kulturarven!
takk for info her, Heidi. jeg liker ordene; det immaterielle kulturarven. det gir meg assosiasjoner om det som er levende; fortsatt noe som gir impulser til dagens immateriell kulturutvikling.
Ja, absolutt – og du er den rette til å tenke videre på det:) Hadde vært fint om noen kunne ta et sterkere grep om den delen!