Jeg vil i to år framover sitte i kulturrådets fagkomite for den immaterielle kulturarven og har de to siste dagene sittet fordypet sammen med den andre medlemmene i søknader. I motsetning til andre fagområder skal vi ikke rådgi i forhold til penger, men hvem som kan inkluderes i Unesco’s ulike lister og eksempler. Det har vært utrolig lærerikt, først og fremst fordi de andre medlemmene har en dyp kunnskap om dette området og fordi jeg tvunget til å sette meg inn i dette emnet.

Men hva så med fortelleren? Som fortellere I Norge har vi primært vært opptatt av enten være i litteratur – eller scenekunstdelen og vi har diskutert lite den immaterielle kulturarven. På meg selv kan jeg kjenne en frykt for å bli knyttet til en romantisk ide om tradisjonsbæreren, og at vi gjerne forbinder den immaterielle kulturarven med en nasjonalidentitet primært til oppvisning for turister, hvilket det også er. Den immaterielle kulturarven hander om noe mer. Det handler ikke om en stagnasjon som må bevares, men om hvordan tradisjon tilpasses den moderne konteksten eller samtiden. I Unesco sammenheng handler det f.eks. om gode praksis eksempler som kan hjelpe land i sør.

Jeg mener at det blant fortellere eller kanskje fortellermiljøet er to gode praksiseksempler som har modeller verdt en Unesco titt. For det første er det studiet ved HiOA, dette er helt unikt i europeisk sammenheng og kanskje på verdensbasis. I over 20 år har det blitt utviklet metodikk og undervisningsmodeller som er kopiert inn i mange andre sammenhenger enten det er undervisningsplaner eller som enkeltstående workshops.
Det andre er Nordisk fortellerseminar som operer etter en godt utprøvd modell og som kunne vært lett overførbart til andre sammenhenger utenfor Norden. Kjernen i begge modeller (uten at jeg kjenner nordisk fortellerseminar noe særlig godt) er fokus på muntlig overlevering hvilket jo er midt i blinken for Unesco.

Poenget er at det for fortellere er verdt å se nærmere på den immaterielle kulturarven!