Jeg så meg selv ligge i en kiste i et rektangulært hull i jorda på en tåkete dag med regn i lufta. Rundt det mørke jordhullet sto folk og gråt og angret og de skrek ut sin tilgivelse for de handlingene de hadde påført meg. Folkene, det var min mor som angret over at hun ikke hadde gitt lommepenger slik at jeg kunne kjøpe meg dunjakke og være lik de andre på skolen. Det var mine mobbere, ja det kan jo høres ut som en æresbenevnelse å bli kalt for mine, men det var ingen andre de frøs ut med latter og ryggen vendt bort. Og så var selvfølgelig John Travolta der. Han var uskyldig plassert i flokken rundt graven, men jeg hadde selvfølgelig dødd altfor ung i det min karriere i en eller annen kjendisform hadde begynt å ta av. Resten av familien var også tilstede, men de gikk i ett med det duskgrå været. De var ikke av avgjørende betydning for begravelsen. Ei heller var det en prest tilstede som bivånet og trøstet, nei Gud var ikke viktig for øyeblikket. Det var døden som var vesentlig, som på et eller annet mystisk vis hadde kommet for å hente meg.
I min ungdom var døden en viktig tanke, den ga meg håp og mot og ladet mine dagdrømmer med bilder. Tanken om døden var en måte å overleve på.