Den gylne skogen

 Da er det adventstid og tid for fortellinger her på bloggen. Det blir ikke julefortellinger, for det «repertoaret» brukte jeg opp for noen år tilbake. Men jeg legger ved en lenke til julefortellinger ved hvert innlegg. Du kan lese en julefortelling her. 

I dag får du et norsk undereventyr, som er en variant av Kvitebjørn Kong Valemon.

Da han kom til byen, spurte han alle steder etter «Sorg og Sut», men det var ikke å finne noe sted. Men da han var på hjemveien, kom det en fugl til ham og sa: «Kjøp meg, kjøp meg!». Kongen spurte hva han het. «Jeg heter Sorg og Sut», sa han. Den tok kongen og ga datteren sin da han kom hjem.

Da hun gikk til sengs den kvelden, sa fuglen til henne at han egentlig var en ridder. Det var kastet en fugleham på ham slik at han var fugl om dagen og mann når det var mørkt. Men hun måtte ikke se ham som mann, for da kom han ikke oftere.

Da han hadde sovnet, kunne hun ikke holde seg, hun tok et lys og ville se ham. Han var så ven at hun aldri hadde sett noe så vent i all sin tid. Hun måtte bøye seg ned og kysse ham og da rant det en talgdråpe ned og vekket han.

«Hvorfor gjorde du dette?», sa han. «Du må ikke gjøre det mer, for da forsvinner jeg og kommer ikke tilbake.» Men det gikk likeens den andre og tredje kvelden, hun var ikke god til å holde seg. Den tredje kvelden sa ha: «Nå ser du meg ikke mer!» og så var han borte.

Men før han tok avsted, sa han til henne, at han hadde hjemmet sitt på et sted som het den gylne skog. Der var en gygre som ville at han skulle ha datteren hans til kone «og da jeg ikke ville ha datteren hennes», sa han, «kastet hun en fugleham på meg. Jeg skal gi deg et råd på hvordan du kan finne meg igjen. Du skal ta med deg tjenestejenta di og prøve å komme deg til den gylne skog. Da må du fare gjennom tre berg og passe på så ikke bergtrolla slår dere ihjel.

 «Hvor vil de?», spurte jutulen. «De er på vei til den gylne skogen.» „Å, de vil til den gylte Skog,» sa gygra. «Dit kommer de aldri», sa han, «jeg kommer derfra nå.» «Du får hjelpe dem du!» sa gygra, «du får låne dem Bergarenna di.» Det var hesten hans. «Ja, jeg får vel det.» sa han.

Da skal du fortelle dem, at når de kommer fram til fjellet til søsteren din, skal de stryke hesten og si ‘der du tok åbiten, skal du ta kvelden’, og så drar hun hjem alene.

Så reiste de langt og lengre enn langt, til det ble kvelden. Da kom de til et berg. De strøk Bergarenna og sa: «Der du tok åbiten skal du ta kvelden.» Da strøk hesten hjem igjen og de banket på berget. «Hvem banker på min dør?» sa gygra. «Det er to som ønsker hus i natt,» sa de. «Det skulle dere gjerne ha fått,» sa gygra, «men mannen kommer hjem og da slår han dere ihjel.»

«Nei, det gjør han aldri», sa jenta, «vi sov hos søsteren din i natt, og vi skulle hilse God natt fra henne, og så har vi med et plagg som vi gjerne vil gi deg, et slik har du ikke hatt siden du selv var brud, og kan hende ikke da heller, vi ga henne ett og hun lever herlig og vel og så snill at hun hjalp oss. Hun fikk mannen sin til å låne oss Bergarenna hit, og det tror vi at du gjør også.»

«Å ja, da får dere vel komme inn da,» sa gygra og der fikk de mat og drikke og så la de seg.

Ved midnatt kom jutulen og var så vond at ristet i hele berget. «Tvi, det lukter kristenmannsblod her», sa han. «Ja, kjære far», sa gygra, «det kom hit to fine jomfruer og ba om hus, du får ikke gjøre dem noe.» «Hva vil de?», spurte han. «De vil til den gylne skogen», sa hun.

«Dit kommer de aldri,» sa han, «jeg kommer derfra nå jeg.» «Kjære far,» sa gygra, «de lå hos søsteren min i natt som var og fra henne skulle de hilse god natt. Hun fikk mannen sin til å låne dem Bergarenna si hit og de ga meg et fint plagg. Nå får du være så snill å låne dem Bergarenna di til berget til broren min. Jeg skal fortelle dem hva de skal si til henne, når de kommer fram så får vi henne hjem igjen,» sa hun.

 «Jeg får vel det da!» svarte han. Om morgenen reiste jutulen ut for å gjete geiter før de var oppe. Gygra ga dem mat og drikke, så salet hun Bergarenna og ba dem om å stryke henne på lendene når de kom fram og si «der du tok åbiten, skal du ta kvelden.» Så måtte de hilse god natt til broren hennes.

De tok farvel og reiste over berg og dype daler, over fjell og finne hele dagen. Om kvelden kom de til nok et berg og de sendte Bergarenna hjem og banket på.

«Det gjør han ikke,» sa jenta, «vi hilser god natt fra alle hans søstre, vi sov hos den ene i natt og ga henne et plagg. Du skal også få et som du ikke har hatt lignende siden du var brud, og kan hende ikke da heller. Hun hjalp oss, vi fikk låne Bergarenna hans hit og den samme hjelpen skal du gi oss, slik at vi kommer til den gylne skog.»

«Dere får komme inn da,» sa gygra. Så fikk de mat og drikke og la seg.

 Ved midnattstider kom jutulen hjem, han var ille og vond så det ristet i hele berget. «Tvi! Her lukter det kristenmanns blod!» sa han. «Å kjære far», sa gygra «det var to fine jomfruer som har fått hus her i natt. De lå hos søsteren din i nærmeste berg i natt som var, og hos den andre søsteren din natten før og de skulle hilse oss god natt, de levde herlig og vel. De har lånt dem Bergarenna, begge to og det samme skal du gjøre.» «Hva ville de?» spurte jutulen. «Til den gylne skogen», sa hun. «Dit kommer de sent eller aldri,» sa han, «jeg kommer derfra nå jeg.» «Å joda, far,» sa gygra, «om du hjelper til og forteller meg hva de skal si.» «Jeg får vel det da,» sa han, «

først lar du dem få mat og drikke, så saler du opp Bergarenna for dem, hun finner veien til den gylne skogen og der stanser hun. De skal stryke henne og se, der du tok åbiten skal du ta kvelden, så drar hun hjem alene. Gården de kommer til er helt svart og ute i gården står det en kar og hugger ved og han er svart. Han ber dem gå inn og de skal de gjøre. Der inne er alt mørkt. Det sitter en kar på en stol og en kar ligger borte i senga. De skal ikke bli redde, selv om han i senga synes å være ille. De skal spise og drikke. Når de har spist, skal kongsdattera gå og kysse den som ligger i senga. Jenta skal kysse han som sitter på stolen. Da blir det to fine riddere av dem. Gården blir gyllen både innenfor og utenfor. Da kjenner de hverandre igjen. Du må fortelle dem det jeg har fortalt nå.

Gården de kom til var dyster og en kar sto ute på tunet og hugget ved. Han ba dem gå inn og det gjorde de. Da de kom var alt mørkt og dystert. Det satt en kar på en stol og en lå i en seng. Han på stolen ba dem sette seg på hver sin stol. «Vil dere ikke sitte, kan dere stå», sa han som lå i senga og var sint.

«Joda, vi vil sitte», sa jenta, hun var frisk i munnen hun, «vi er såpass trøtte.» Han på stolen reiste seg og ga dem noe å drikke og ba dem drikke. «Om dere ikke vil drikke, kan dere gjøre hva dere vil,» sa han som lå i senga. «Vi skal drikke», sa jenta «for tørste er vi». Så gjorde han i stand mat til dem og ba dem sette seg til bords. «Vil de ikke ete, kan de gå foruten,» sa den som lå i senga.

«Om vi skal ete,» sa jenta, «vi er veldig sultne.»

Da de hadde spist, takket de for maten. Kongsdatteren gikk da til han som lå og hvilte og kysset ham. Jenta kysset ham som satt på stolen. Da ble de til to fine riddere. Da ble det ble fryd og gammen, for de kjente hverandre igjen. Dette var kongssønner, den ene var det kastet fugleham på. De eide gården «den gylne skog», og gården skinte og var gyllen alle steder. Den lå ved en skog hvor det var som om hvert tre var gyllent.

De to kongssønnene fridde til hver sin jente. De ble viet på en dag og feiret i fjorten dager. Kongsdattera sendte bud til faren sin. Da gygra, stemoren og dattera fikk høre dette, gikk de og hengte seg.

Kongen kom til fest. Datteren og hennes mann reiste hjem til Rikeborg og overtok riket og der levde de lenge og vel.

 Så gikk jeg hjem, og den som ikke vil tro det, kan gjøre hva hun vil, for jeg vet det er sant: hun blir den siste som forteller det.