Da er den gule jakka omsider ferdig strikket. Den virker tilsynelatende enkel, men flettemønsteret tar en evighet. Og hvorfor, når det føles som om verden går under, skal jeg skrive et innlegg om en gul jakke?

Vel, strikking! Strikking er noe håndfast. I mars 2020, da vi opplevde at et nytt paradigme trengte seg inn på oss og vi ble enda mer digitale, ble strikking et redskap til å oppleve en form for nærhet. Jeg begynte å strikke igjen. Som en ung kvinne strikket jeg mye. Det var den måten jeg kunne skaffe meg nye klær på. Skulle jeg ut en helg, begynte et nytt strikkeprosjekt mandagen før. Men med årene falt det helt bort. Pandemien brakte det tilbake. Jeg har siden mars strikket jakker, vest, en kort kjole og tights. Men den siste klarte jeg å krympe da jeg vasket de. Nå er jeg i gang med nye tights. Det er så strikking har blitt en ny mani, og jeg har hele tiden planer om hva mitt neste strikkeplagg skal være.

Som skrevet, strikking er håndfast. Det gir en mestringsfølelse fordi det har en progresjon og et endepunkt og er dessuten nyttig når man har kommet seg igjennom prosjektet som et strikkeplagg er. Det er taktilt og kroppslig når man er så digitalisert i ensomhet som man er i denne tiden. Det prater med omverden, ja det gjør faktisk det. Et fint strikkeplagg setter i gang samtaler om minner og vanskelighetsgrader. Strikking er også noe som gjør at man kan gjøre flere ting på en gang, som å se en serie og strikke samtidig. Strikking og serie er uslåelig!

Nå er jeg i gang med en ny strikkejakke, samt tightsen. Ja, to strikkeprosjekter på en gang må det være, selvfølgelig!

Comments

comments