I 1996, da jeg studerte muntlig fortellerkunst, visste jeg rimelig raskt at dette ville jeg drive med resten av livet. Metodisk var ikke faget så utviklet som i dag og jeg var overhode ikke noe talent. Jeg har aldri hatt talent for noe, men det jeg alltid har hatt, er høy arbeidskapasitet. Jeg syns studiet var vanskelig, jeg følte meg avkledd og stotrende, likevel var det noe der som holdt meg i faget. Kanskje fordi det var et ukjent fag, men først og fremst på grunn av alle fortellingene. Det finnes så uendelig mange fortellinger og hver fortelling har noe unikt ved seg, slik at man aldri blir ferdig med å utvikle en kompetanse.

Jeg foretok noen ubevisste valg og det skjedde en rekke hendelser som gjorde det mulig for meg å leve av muntlig fortellerkunst. For det første var jeg heldig med tiden, skolereformen L97 la vekt på ferdigheter og kunnskap som førte til at jeg fikk en rekke undervisningsoppdrag i etterutdanning av lærere. Dette ga meg et økonomisk grunnlag. Men så ble det tatt noen valg jeg mener fortsatt er viktig for å kunne gjøre dette forunderlige yrket til et levebrød.

Nettverk
Vi var noen fortellere som gikk sammen om å skape fortellerkontoret munn og mæle. Av oss fire, er det en som ikke lenger driver med muntlig fortellerkunst. Helga har vært en turnerende forteller siden den gang, Ingvild har tatt doktorgrad i fortelling for små barn og så er det meg som gjennomfører en blanding av undervisning og opptreden. Fortellerkontoret hadde ikke så lang levetid, sannsynligvis fordi vi hadde ulike motivasjoner. Likevel var det av betydning for etablering, for å ha noen å skape og å øve sammen med.

I tillegg til dette lokale nettverket, forsto jeg intuitivt at jeg trengte et større nettverk. Det var svært få fortellere i Norge og jeg reiste til utlandet. Jeg dro på festivaler og jeg reiste til kurs for å etterutdanne meg.

Prosjekter
Arbeid kommer ikke av seg selv, når verden der ute ikke vet hva du driver med. Så man må skape egne prosjekter. Ikke mange årene etter at jeg etablerte meg som forteller, ble den kulturelle skolesekken skapt, noe som førte til en rekke prosjekter. Men et av de tidlige prosjektene jeg fikk støtte til var Northwind. Her var vi fire fortellere som reiste til London, fikk veiledning av Jan Blake og fortalte norrøne myter i britiske skoler. Å skape prosjekter, handler om å bygge opp et repertoar, legge rutiner og ha framdrift.

Sted
Jeg tror det er viktig å ha et sted å være, som ikke er hjemme. Fortellerkontoret leide drengestua på Vøienvolden gård. Men så kom jeg over fantastiske Biermannsgården som hadde rom for mange muligheter både ute og inne. I dag kan man leie seg inn, både kontor og saler å øve i, for kortere perioder, det var det ikke den gangen. Med et sted, kunne jeg invitere andre fortellere, jeg kunne lage opplegg og prosjekter som var stedsspesifikk.

Jeg tror fortsatt at disse tre elementene (nettverk, prosjekter, sted) er viktig i dag for å kunne etablere seg som forteller. Personlig, i dag som den gangen, ville jeg har begynt med nettverk. Da antar jeg at det andre kommer av seg selv.