En gang for lang tid tilbake tjente det på gården Kjærevik på Varaldsø en kvinne ved navn Else. En vinter la matmoren merke til at Else alltid var så lenge på låven når hun om kveldene gikk til fjøset for å stelle med dyrene.
Hun ville vite hva kvinnen gjorde og en kveld gikk hun bort til låvedøren og tittet inn for å se om det var noe. Hun hørte snakk der inne; hun kjente pikens stemme, men ikke stemmen til den hun snakket med.
Kona vente om og gikk tilbake til huset. Senere om kvelden spurte hun kvinnen om det var seg selv hun snakket med om kvelden borte i låven. «Nei,» svarte Else. Ja, hvem var det da? «Det skal jeg si en annen gang,» svarte kvinnen.
Dagen etter, da Else var ferdig i fjøset til middags og akkurat var kommet inn, sa hun til kona, som var alene i stua: «Nå kan du få se ham som jeg har snakket med om kveldene.» Kona vente seg om og så en vakker ung mann med sølvknappede klær stå ved døren. «Det er kjæresten min,» sa Else. «Det skulle du ikke ha sagt,» sa den fremmede. «Hadde du tiet om dette, ville jeg ha tatt deg til kone og du skulle fått følge meg hjem til min gård, som ikke er lenger unna enn at du kunne gått til Kjærevik hver dag. Men nå skal du ikke klede deg på en helsedag mer.» og da han hadde sagt dette, forsvant han og ingen så ham mer. Men Else ble etter den dag aldri frisk.