La meg fortelle deg om en fortellerepisode tidlig i karrieren, september 1997. Vi var tre fortellere som hadde laget et fortellerprogram som skulle gjennomføres på Folkemuseet. Og vi tenkte at vi skulle fylle det med noen teatrale effekter. Vi skulle virkelig fornye formen, tenkte vi. Så vi hadde kjøpt inn tørris som skulle lage en litt stemningsfull atmosfære. Den overdrev vi. Vi kjørte på med tørris og publikum måtte krype hostende ut at den lille stua.
Vi hadde kjøpt inn en god del tørris, men som hadde dampet bort i løpet av natten og det var jo likegreit. Vi skulle ha to fortløpende fortellerstunder etter hverandre. Og siden tørrisen både hadde dampet bort og effekten av den var heller uheldig, måtte vi finne på nytt til neste runde.
Vi hadde kjøpt inn en god del tørris, men som hadde dampet bort i løpet av natten og det var jo likegreit. Vi skulle ha to fortløpende fortellerstunder etter hverandre. Og siden tørrisen både hadde dampet bort og effekten av den var heller uheldig, måtte vi finne på nytt til neste runde.
Vi fant fram en kubjelle som vi skulle ringe med mellom hver fortelling. Det ville i det minste gi en lydeffekt som bragte oss til et annet sted (som om ikke stua allerede gjorde det.)
Publikum forsto nok ikke helt kontrakten her. De trodde vel at kubjella sto for en form for avslutning, alle forlot stua når kubjella ringte etter første fortelling.