Tid for å mimre litt. Denne gangen om fortellerfestivalen i Etne, eller Forteljefestivalen i Etne som den het. Den eksisterer ikke lenger så vidt jeg vet, eller gjør den det og jeg har ikke helt fulgt med? Jeg ser på deres hjemmesiden at det siste arrangementet var i 2016. Kanskje magien forsvant? Slik skjer med mange fortellerarrangementer, man får det ikke helt opp å gå av seg selv, fortellere forsvinner inn i andre yrker, den nostalgiske følelsen av å være nær noe unikt forsvinner. Og så er vel vi fortellere gode på å kastrere oss selv, vi sørger ikke for påfyll av nye og yngre fortellere som også finner en skatt.
Jeg husker festivalen som den festivalen, en fortellerfestival med tydelig identitet i en liten bygd som var stolt av sin historiske kjerne. Utgangspunktet hadde en visjonær ved navn Knut Molnes, han skulle gjøre om kommunen til stedet for den muntlige fortellerkunsten, men så døde han brått. Kanskje lufta forsvant med ham? Det var fantastisk å være der, om jeg var litt utenfor deres mål (da språklig), var det alltid hyggelig og storartet å bli invitert. Jeg har gode minner fra stedet, enten jeg fortalte eller holdt kurs. Herlige mennesker som jeg alltid husker.
Når jeg tenker på Etne, så får jeg et ønske om at flere steder skulle være som Etne, at det fantes ildsjeler som kunne lage lokale arenaer for den muntlige fortellerkunsten.