I dag begynner snart konferansens andre dag og Venke og jeg skal presentere vårt innlegg. Den første dagen var variert med mange spennende innfallsvinkler, men også elementer som opplevdes som forunderlige. Keynote speakeren var et høydepunkt med amerikansk entusiasme, men også en ærlighet og noe direkte som inspirerer og får en til å tenke at det nytter det arbeidet vi gjør, vi skaper en bedre verden. Madison brukte flere fortellinger i sitt innlegg, for en forteller kjente fortellinger, men som var tydelig i sitt budskap om at det nytter for den ene.

Men kvaliteten på sesjonene var for varierende og jeg fikk den følelsen jeg fikk ved en tidligere konferanse, her har de sluppet inn litt kreti og pleti og at det var en del nære bånd mellom deltakerne som kanskje burde ha en litt lengre avstand. Det slår meg også hvor strengt det er i Norge i den akademiske verden, for noen av innleggene var som å høre studenter på et lavere nivå.

Så var det gårsdagens morsomhet. Venke mistet brillene sine, så hun måtte inn i et av rommene for å lete etter dem. Jeg sto utenfor og ventet. Venke kommer lattermild ut. Hun forteller at hun hadde lett under stolene der vi satt, og der hadde hun funnet briller. Men de var ikke hennes, for disse brillene var rosa og runde og det var jo ikke hennes. Jeg hadde sittet ved siden av Venke i en 1, 5 time med mine rosa og runde briller. Det hadde hun ikke lagt merke til. Og jeg hadde ikke merket at jeg hadde mistet mine briller. Nå var det min tur å gå inn og finne de brillene hun hadde funnet, men latt være igjen. Venke fant forøvrig sine briller. Og jeg mine.

Så er det å se hva denne dagen bringer, utover at vi skal i ilden.